- Lettnorsk utgave 10 – 2019 er ute nå! - 01.10.2019
- Lettnorsk utgave 09 – 2019 er ute nå! - 01.09.2019
- Lettnorsk utgave 08 – 2019 er ute nå! - 01.08.2019
De siste årene har Bolivia gjennomgått en utvikling som har drevet landet inn i en ny tid. En
av de mest emblematiske kampsakene denne perioden har vært kokabladene. Kokaen har
symbolisert kampen for eksistensen av en kultur som ikke fikk plass i vår moderne verden. Nå
har indianerne valgt sin president
Koka har vært søylen i den bolivianske økonomi de siste tiårene. Tinnprisens kollaps på verdensmarkedet i
1985 knuste gruveindustrien i Bolivia.
Gjennom dekret 21060 som innebar en
«sanering» av økonomien etter nyliberalistisk modell begravdes alt håp om
framtid hos de allerede hardt utsatte
befolkningen.
Det var da boomen kom, etterspørselen etter narkotikapreparatet kokain
spratt opp til himmelen hos eliten i USA,
og bolivianerne trengte pengene. Kokablader er hovedingrediensen i kokain,
men det er langt ifra det eneste bruksområdet. Planten er lett å dyrke. Den
trenger ikke gjødsel, den vokser nesten
overalt og prisen er flere ganger større
enn for andre produkter. Man trenger
ikke være bonde for å lykkes. Det passet bra for folk som hadde arbeidet hele
livet med kaldt metall. I kjølvannet av
den knuste tinnæringen installerte nesten 35000 familier seg langs Chapare-elven, ikke bare for å dyrke og selge koka,
men også for å drive handel og tilby tjenester; rett og slett overleve.
De nye «cocaleros» organiserte seg
i «sindicatos» og «federaciones», fagforeningsorganer som la til rette for
samarbeid mellom bøndene, og å bygge
en infrastruktur i området. Men deres
viktigste oppdrag var å forsvare retten
til å dyrke planten. Kokaen har vært en
del av den andinske kulturen i mer enn
5000 år. Den er uunnværlig for å klare
det tøffe Andesklima og dets høyde.
Banzer, en eksdiktator fra 70-årene når
presidentposten, lanserer for alvor plan
«Coca zero» – et forsøk på å fjerne all
kokaproduksjon i Bolivia. Dette tiltaket var sponset av USAs regjering, som
lenge hadde vist bekymring over utviklingen i sitt eget land.
Det hadde vært urettferdig å si at den
bolivianske staten og USA ikke forsøkte
å omstyre kokaproduksjonen. Mange
forsøk ble gjort på å dyrke andre vekster. Palmehjerte, ananas, yuca, tømmer
og mange andre produkter. Alle ble offer
for konkurransen på verdensmarkedet,
som tilbød samme varer til en lavere
pris.
Vi må huske at Bolivia er et land som
ikke har et industrialisert jordbruk, og
ligger midt i kontinentet uten tilgang til
kysten.
Den såkalte DA (desarrollo alternativo) alternativ utvikling, var og er
en fiasko. Ikke på grunn av manglende
alternativer, men fordi de bolivianske
jordbruksproduktene ikke har et marked så lenge landet ikke satser nok på
infrastruktur. Et unntak er Santa Cruz
regionen, som moderniserte jordbruket
ved hjelp av oljepenger, og i tillegg har
meget fruktbar jord.
I begynnelsen fikk bøndene kompensasjon hvis de fjernet kokaplantasjer. I
dag ser bøndene på hvordan militære
brenner deres levebrød uten erstatning.
Den lille bonanzan, som hadde gitt startskudd til et lite oppsving i økonomien,
og en byggeboom i Cochabamba-regionen, avtok da kokaen ble ulovlig og
bøndene begynte å mobilisere. Plutselig
var det nok.
Indianerne sier at utslettelse av kokaen i Bolivia også betyr tilintetgjørelsen
av deres kultur. Kokaen brukes ikke bare
til narkotika, som los gringos tror, den
kan brukes til te, medisiner, sprit etc.
Indianerorganisasjonene i Chapare vil
industrialisere den lovlige produksjonen
av bladet, mens amerikanerne og europeerne bare ser de sosiale problemene
kokainen skaper i deres egne storbyer.
Denne kampen mellom interesser i
de rike landene i nord og de fattige bøndene i sør, har skapt grunnlaget for den
mest fabelaktige mobilisering i vår tid,
der presset fra USA for å fjerne planten
og liberalisere landet har fått ledere som
trodde at de kjempet for sine egne saker,
til å bli soldater i kampen mot imperialisme og sosial urettferdighet på verdensbasis. Det som diskuteres i Bolivia
i dag er ikke hvilken ideologi som kommer til å regjere landet, men om landet
i det hele tatt kan eksistere i en moderne
forstand.
Bolivia trenger desperat reformer,
majoriteten av innbyggerne lever med
mindre enn 2 dollar om dagen, nesten
60% får sine penger gjennom svart økonomi. Likevel har landet en av de største
gassreserver i Sør-Amerika.
Demokratiseringsprosessen er igang.
Bolivia har valgt sin første president.
Gjennom mange århundrer har landet
blitt styrt av en liten rik klikk som førte
80% av befolkningen bak lyset. I dag er
håp om en bedre framtid, ikke bare en
dagdrøm uten politisk vilje.
Kokaen har vært et symbol for en
viktig del av Bolivia, og har bevisstgjort
et helt kontinent om sin opprinnelse.
«Indianismo» er et begrep i dag som
samler urfolket i Nord og Sør- Amerika.
De krever et plass i samfunnet med verdighet og respekt. Utfordringen ligger i
om vår demokratimodell klarer å inkludere alle som har vært utenfor over så
lang tid, eller om vi må begynne å tenke
på nytt.
Sør-Amerika er i følge pressen «Det
røde kontinentet». Et begrep som villleder, og som får mange til å forestille
seg sovjettilstander i laboratoriet for nyliberalismen. Sannheten er at landene,
det ene etter det andre har gjort opprør,
ikke fordi de vil innføre sosialisme, men
fordi majoriteten av folket har blitt holdt
utenfor den politiske og økonomiske
arena siden den mørke diktaturtiden i
70årene. Nå krever de sine rettigheter.
I demokratiseringsprosessen som
startet etter slutten av den kalde krigen
har flere mennesker begynt å delta i politikken og å kreve mer av sine ledere.
Folket klager fordi de kan, politiet tar
ikke ordrer av diktatorer lengre og fattigdommen er kvelende for mange. Regjeringene tvinges til å bli sterkere i de
landene som ikke kan konkurrere på
samme vilkår som andre land, reformer
må til for å beholde politisk stabilitet og
ballanse, fri presse må kunne arbeide
uten å frykte konsekvenser, og politikken må ikke styres med penger og korrupsjon.
En stor fare for økonomisk katastrofe
dukker nå opp i mange land som et resultat av omdirigeringen av økonomien
til eksport. De indre markedene kollapser på grunn av manglende konsum. I
land som Bolivia er dette en katastrofe
med tanke på at så mange lever av å
selge billige produkter på gaten.
I et land preget av så mye urett er
oppgaver vanskelig for en president
som står for demokrati, men det er ikke
umulig.
Morales, med bred støtte fra sitt folk
og hele verden, kan være vendepunktet
i den bolivianske historie. Hvordan han
gjør det kommer til å diskuteres i all
framtid. Det eneste sikre, er at politikken ikke bare handler om presidenter
eller diktatorer i Sør-Amerika lengre.
Spillet er om penger og flere og flere vil
ha sin del. h
