- Lettnorsk utgave 10 – 2019 er ute nå! - 01.10.2019
- Lettnorsk utgave 09 – 2019 er ute nå! - 01.09.2019
- Lettnorsk utgave 08 – 2019 er ute nå! - 01.08.2019
Historisk begivenhet i Sør-Amerika: urbefolkningen har kommet til regjering i Bolivia.
Menneskehetens historie viser
i sin utvikling at det er noen hendelser som er historiske i seg selv, uansett
årsakene som førte til eller resultatene
som skal komme fra den. Det er dette
som har skjedd med valget av aymaraindianeren Evo Morales som president i
Bolivia. Det er første gang i Latin-Amerikas historie at en indianer har blitt
valgt til et så høyt verv. Uansett hans
politiske synspunkter og uansett resultatene fra hans regjering, som vi håper
vil bli vellykkete; det at han ble valgt
er i seg selv en politisk og historisk milepæl, som markerer et før og et etter i
Latin-Amerikas historie. Og dette skjer
etter 300 år med spansk kolonialisme
og mer enn 200 år med undertrykking
fra lokale oligarker, som fulgte sine egne
interesser og tilrante seg resultatene fra
frigjøringskampen på begynnelsen av
1800-tallet.
Det er ikke bare det faktum at Evo
Morales er indianer, som gjør dette valget enestående, det er også andre karakteristikker på hans valg som jeg ønsker
å understreke.
MAS, partiet som Evo Morales representerer, er det politiske uttrykket til
en velorganisert, venstreorientert sosial
bevegelse på grasrota. MAS er en partibevegelse som har vokst fram som en reaksjon på den ineffektivitet, korrupsjon
og byråkratisering som de tradisjonelle
partiene representerer, både på høyreog venstresiden. Det er en reaksjon som
oppstår ikke bare i Bolivia, men også i
andre latinamerikanske land hvor de
etablerte partiene på høyre- og venstresiden ikke har gitt tilfredsstillende svar
på kravene om dype sosiale endringer og
orden. Kanskje er dette en av de sentrale
trekkene som binder de sosiale fenomenene for eksempel i Peru og Venezuela
sammen med det som skjer i Bolivia.
Men MAS er ikke bare et politisk uttrykk, men også en bred sosial bevegelse
som tar på seg å representere de indianske kollektivene i Bolivia. De reiser en
klar politikk og et klart program i forhold til rasismen og diskrimineringen
som de indianske massene i Bolivia lider
under.
Men enda utover dette har denne
grasrotbevegelsen lykkes i å bringe Evo
Morales til makten etter en lang periode
med sosiale, sivile og kollektive demonstrasjoner. Det har skjedd nesten enstemmig, i brede folkelige sektorer, ikke
bare blant indianere, som demonstrerte
mot bestemte deler av regjeringens politikk. Her kan vi ikke la være å nevne
de massive protestbevegelsene i Cochabamba i 2003, og deretter i El Alto og
La Paz i 2005. Men kanskje det viktigste er at disse bevegelsene kjennetegnes
ikke bare sitt imponerende omfang, men
også for å ha brukt fredelige midler for å
nå sine mål.
Til slutt vil jeg understreke at MAS,
i likhet med tilsvarende bevegelser i Latin-Amerika, foretrekker å
bruke det etablerte demokratiske liberale systemet for å nå sine mål.
Målsetningene til MAS og Evo Morales
er å løse de mest alvorlige sosiale problemene, bedre forholdet til de multinasjonale selskapene, få tilgang til
Stillehavet, og utrede spørsmålet om
det eksisterende liberale demokratiske
systemet skal opprettholdes eller endres.
Mye har vært skrevet om de første
aspektene. Jeg ønsker å konsentrere
meg om det siste. Vil flerpartisystemet,
maktdelingen mellom den utøvende,
lovgivende og dømmende makt, ytringsfriheten, pressefriheten og den private
eiendomsretten bestå gjennom disse
dype sosiale endringene som man ønsker å utføre?
Overfor dette spørsmålet bør vi
gjøre oppmerksom på at det har foregått
en prosess i de latinamerikanske venstrebevegelser og venstrepartiene, så også i
MAS, der man har satt seg fore å komme
til makten via fredelige veier og realisere
dype reformer, og ved å respektere grensene som er satt i de demokratisk-liberale politiske systemene. Det fins de som
er overbevist om at denne tendensen er
mer effektiv i kampen mot fattigdom
og det ser ut at den veien konsoliderer
seg i Amerika. Dette i motsetning til de
som anser at andre tendenser på den
tradisjonelle venstresiden vil blomstre et
øyeblikk, for så å prøve å etablere nye regimer. Ved å observere politikken i hele
Latin-Amerika i dag, ser vi at tendensen er å gjennomføre holdbare og dype
sosiale reformer innenfor strukturene
til det gjeldende politiske systemet. På
samme tid er man veldig forsiktig med
å la indre motsetninger gå så langt at de
ender i borgekriger. Det er denne typen
forsiktighet vi ser i Uruguay, Chile og
Brasil.
Situasjonen i Bolivia er forskjellig fra disse landene fordi de sosiale,
politiske og etniske skillene er dypere
enn for eksempel i Chile eller Uruguay.
Oppgaven er mer komplisert og risikofylt, og det er derfor vi bør bruke alle
våre tilgjengelige midler til å solidarisere oss med disse endringene i Bolivia,
ikke minst fordi den første regjeringen i
Amerika som er ledet av en indianer står
på spill. h
