Foto: Flickr.com/ Peter Eisenman
- Engler mot demoner - 23.03.2010
Går det an å argumentere mot innlegg kjennetegnet av et skremmende høyt nivå dårlig skjult fremmedhat, fordommer fremstilt som fakta, kvasivitenskapelige analyser som skal fremheve det overlegne ved ens egen kultur? Er det virkelig noe nytt at noen grupper i samfunnet fratas all individualitet og tilegnes kollektive, som oftest negative, egenskaper?
I håp for at dagens ”debatter” blir lettere å forstå, har jeg tenkt å sette i et historisk perspektiv noen av de mest bemerkelsesverdige metodene minoriteter og innvandrere til tider har blitt fremstilt på i norske medier.
Jødehatet i Norge
Til tross for at det var relativt få jøder som kom til Norge etter opphevelsen av den andre paragrafen i Norges grunnlov fra 1814 (fjernet i 1851, gjeninnført i 1942, fjernet igjen i 1945; jesuittforbudet til 1956) var følgende kommentarer ikke sjelden syn i norske medier:
Det virker som om ideen om at noen menneskegrupper er mindre verdt enn andre fortsatt lever i beste velgående.
”Jødene er den vandrende gåte. De er fremmede blant Europas folk i en grad som de færreste gjør klart for seg. De tilhører den jødiske nasjon og ingen annen. Deres urforestillinger og deres vesens lover er andre enn germanernes, og deres folkekarakter er utviklet ad helt andre veier.” C.J.Hambro for Morgenbladet, 1911.
”Vi oversvømmes av alle lands jøder, kanskje mest russiske og polske. De kommer ind som sildestim. Der er snart ikke en fruktbutikk, et utsalg av brukte klær, et lager av ure og andet kram uten at der staar en smilende jøde bak disken”. Sitat fra Aftenposten, juni 1924.
”Vi har ingen forpliktelse til å utlevere våre husdyr til jødenes grusomheter, vi har ikke invitert jøder hit til landet, og vi har ingen forpliktelse til å skaffe jødene dyr til deres religiøse orgier” – (1929) og ”En god del av disse utlendinger som kommer inn i landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har en stor vitalitet i retning av å formere sig.” – Stortingsrepresentant Jens Hundseid i 1931 (ble norsk statsminister i 1932).
”I Europa i dag fins det en rase som er en klasse for seg: den jødiske. En blandingsrase av for-asiatiske folk med hamittisk islett. De tenker på en fullstendig annerledes måte og har en særegen mentalitet og moral” – rasebiolog J. A. Mjøen, 1933.
Med holocaust og jødeutryddelse stoppet ikke fremstillingen av minoriteter/innvandrere som problematiske og mindreverdige, men førte heller til at majoritetene i nasjonalstatenes Europa flyttet sin oppmerksomhet mot andre minoriteter. I Norge ble det gjort på følgende måte:
”Hvis de ikke vil reise hjem, får de dra et annet steds hen, men her i Norge får de ikke være (…) halvparten er ikke annet enn kriminelle individer” – Stiloff, byråsjef i Sentralpasskontoret om rundt 1000 polakker som uttrykte ønske om å bli i Norge etter løslatelsen fra forskjellige konsentrasjonsleirer i Norge, 1946.
“Med blandingsrasens ubestemmelige disposisjoner og med en fiendtlig innstilling til samfunnet, er denne del av befolkningen mindre hemmet av nasjonalfølelse og samfunnsansvar, og tilsvarende mer disponible for personlig vinnings skyld eller som offer for politisk propaganda til å la seg nytte som redskap for denne eller andre.” – H. Westgaard, lensmann i Vest-Finnmark, 1954, om norske samer og kvener.
”Dersom det fremdeles fantes forskjeller mellom folk, måtte årsaken være dårlige arvebærere (…) å begrense antallet dårlige arvebærere er en helt rasjonell tanke” – K.Evang, helsedirektør 1938-1972.
Endring i holdningene?
Det var slik man pleide å presentere den problemstillingen før, men har majoritetens oppfatning endret seg siden den gangen, mon tro?
Ikke i særlig stor grad, hvis vi skal dømme etter følgende sitater hentet fra rubrikken ‘meninger’ i Drammens Tidende:
”Polakker er ikke selvmordsbombere. De danner ikke forbrytergjenger som handler med narkotika og skyter folk på åpen gate eller stikker dem ned med kniv, (…) er ikke psykotiske ”tikkende bomber” som går løs på og dreper tilfeldige forbipasserende (…)”– DT, mai 2009.
”Hvorfor skal hele Norges befolkning rette seg etter det denne ”bitte lille” minoriteten mener?” skriver en annen skribent, og så fortsetter om nordmenn, som til forskjell fra den bitte lille minoriteten ”ikke begår massevoldtekter og gjengkriminalitet, (…) de driver ikke med narkotikasmugling (…) og de driver ikke med æresdrap eller omskjæring av kvinner.” – DT, mars 2009.
”Selvfølgelig er ikke de fleste muslimer terrorister, men det er vel ”virkelig” at de fleste terrorister nå kaller seg muslimer.” – DT, mai 2009, påstanden kommer fra en entusiastisk Koran-fortolker.
Det er ”et vel dokumentert faktum” at ”elever med innvandrerbakgrunn er de verste mobberne” og ”at litt for mange muslimer på religiøst grunnlag mobber etnisk norske ungdommer (…)” – innlegg fra DT, mars/april 2008 – hvor heller ikke barn, riktignok barn med minoritetsbakgrunn, får være i fred.
I beste velgående
Det virker som om ideen om at noen menneskegrupper er mindre verdt enn andre fortsatt lever i beste velgående, til tross for den teknologiske utviklingen, velstanden og mengden charterturer. Språkbruken har ikke blitt mer balansert selv om vi skrur tiden fremover, fakta forties eller fremstilles på en selektiv måte, fordommer og fobier slippes løs og minoriteter/innvandrere demoniseres som i ”gode, gamle dager”. Fornuftige og bedre argumenterte utsagn som kunne få frem den andre siden av historien overdøves av den aggressive retorikken, dessverre. Det samme skjer også med historier fra såkalte etniske nordmenn som fortsatt omgås ”oss andre”, og det er fortsatt en del av dem i samfunnet, heldigvis.
Særlig urovekkende er det å se at kommunikasjonsnivået på det lokale planet ikke blir mer nyansert. Man skulle tro at man med tiden skulle komme til å lære å kjenne hverandre mye bedre, men etter å ha fulgt med leserinnlegg i de forskjellige lokalaviser, sitter jeg med inntrykk av at det fortsatt er lang vei å gå, og at det er enklere å få på trykk veldig problematiske, historieløse og nedsettende utsagn som nører opp under fordommer, enn mer avbalanserte innlegg.
Man kan bare konkludere med at uttalelsen til den polsk-norske jøden Moritz Rabinowitz fra 1922 (drept i Auschwitz i 1942), ser ut å være like aktuelt i dag som det var den gangen – ”… hat og fiendskap fins overalt, men forsoning, fornuft og gode seder er det mangel på.”
Ikke minst i redaksjonene til mange av norske medier.
