Foto: Cappelen Damm
Forestill deg en historie om en uskyldig ung jente med utenlandske (les ikke-vestlige) aner. Forestill deg så videre at denne uskyldige unge jenta kommer fra en muslimsk familie med typisk «muslimske» kjønnsrolleforventninger. Dette er fundamentet for Iram Haqs «Skylappjenta», en billedbok om den undertrykte jenta som frigjør seg selv fra kollektivets forventninger og den makt disse forventningene utøver. Dette er en historie vi har hørt ørten ganger før og som har blitt resirkulert til de grader at den finnes ikke interessant lenger. I hvert fall ikke når den er skrevet så etter skjemaet, da lurer en på hvorfor den har blitt skrevet (nok en gang) i det hele tatt.
Haqs historie har helt klare henvisninger til «Rødhette». Skylappjenta drømmer om en verden utenfor husets fire vegger. Så når bestemor blir syk må skylappjenta bringe en matkurv til henne, helt på egenhånd. Moren trer på henne skylappene og ber henne holde seg unna fremmede. Og ser hun en gutt, så skal hun bare løpe av gårde. På reisen møter skylappjenta Normann som er så blid og naiv og utadvendt som det er mulig å bli. Normann viser skylappjenta hvilket liv hun kan få med boblende drikke og skinkestek i bøtter og spann. Når hun da endelig kommer frem til bestemors hus, er det en onkel som møter henne i bestemors seng. Onkelen har fulgt med på hva skylappjenta har bedrevet på sin ferd til bestemors hus, og han er ikke fornøyd. Onkelen og bestemoren låser henne ned i en kiste og vil sende henne til Langtvekkistan. Men Normann kommer tidsnok til å kunne frigjøre skylappjenta. Hun forlater bestemors hus med en røyk i kjeften, brenner alle broer og er fri som fuglen… eller?
Avslutningen er noe ambivalent, og det trekker historien opp, men i det store og hele er det en historie vi har hørt ørten ganger før. At veien mot frihet består blant annet av boblende drikke man blir litt rar av, skinkestek og røyk, er heller ikke lett å forholde seg til. Muslimske kvinner (og menn for den saks skyld) er ikke mindre frie fordi om de ikke drikker alkohol, spiser skinke eller røyker. Men det kan også leses som et spark til nordmenn som krever det av unge jenter på deres vei mot friheten fra kollektivets tvangstrøye, og om det er det underliggende budskapet, så kommer ikke det godt nok frem til å bli virkningsfullt.
Muslimske kvinner er ikke mindre frie fordi om de ikke drikker alkohol, spiser skinke eller røyker.
Illustrasjonene er kanskje noe av det estetisk vakreste jeg har sett. Og språket i boka er poetisk og flyter veldig godt. Hvis vi ser bort fra selve historien og fokuserer på illustrasjonene og språket, så er dette en godt skrevet bok. Men selv om det språklig holder en høy standard, så hjelper det lite når historien som fortelles er uinteressant.
