Foto: Mary Moore/Flikcr.com
- Lag indisk kylling tikka-masala - 10.06.2015
- Lag italiensk bruschetta - 02.06.2015
- Vanskeligere for innvandrere å bli gründer - 12.05.2011
Hver gang jeg reiser nedover til mine foreldres hjemland Pakistan, tenker jeg over forskjellene mellom de to ulike samfunnene jeg tilhører. Hvordan kan et samfunn fungere slik, uten noen form for støtteordninger? Å ha tak over hodet er nesten selvfølge i Norge. Når du blir født, får foreldrene dine permisjonspenger, fødselpenger og ”gratis” legehjelp. Tilgang til å søke barnehage, skole og utdanning er der for alle. Og hvis du ikke klarer å komme inn i arbeidslivet på egen hånd, har du ulike tilbud og støtteordninger. Når du blir gammel, har du ulike sykehjem og aldershjem der du kan få hjelp.
Familiens overhode
Men i Pakistan er det mennene i familien som jobber, som regel er det far og sønnen i huset. Ofte er det de to som sitter med ansvaret for å forsørge familien. Når det ikke finnes noen støtteordninger, må enkelte familiemedlemmer ta på seg ansvaret, mens i Norge har staten laget et sikkerhetsnett. I et samfunn som Pakistan må menneskene bøye seg for tradisjonene. Du som individ kommer i andre rekke.
Her i Norge lever vi nå i et jeg-samfunn, der individualisme blir satt høyere, og samtidig har vi et fellesskap som etter min mening er staten. Økt velstand gir økt individualisme, mens jo fattigere et samfunn er jo mer vil det utvikle seg til et vi-samfunn. Norge er et samfunn i stadig utvikling, alt skal skje så fort. Kravet om å være effektiv gjør noe med oss, vi har ikke tid til hverandre, vi konsentrerer oss om tiden i vår egen lille sfære.
Det beste fra to verdener
Å reise mellom to ulike samfunn gir meg et nytt perspektiv. Begge typer samfunn har noe positivt i seg og noe negativt.
Norge har gått fra å være et ”vi-samfunn” til et ”jeg-samfunn”.
Norge har gått fra å være et ”vi-samfunn” til et ”jeg-samfunn”. Flere med en flerkulturell bakgrunn bringer med seg en vi-tankegang til Norge, noe nordmenn kan lære av. Et samfunn som tar opp i seg det beste fra både individualismen og kollektivismen, er drømmen for en kultur-pendler som meg!
