- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
For mange mennesker er religion viktig og hellig, en rettledende kraft på livets vanskelige vei. Og derfor er det helt normalt og riktig å reagere med sinne, tristhet og skuffelse når de personene som skal rettlede, vise vei, ja være Guds stedfortredere blant oss, begår seksuelle overgrep.
– Global krise
Skandaleavsløringene om sexmisbruk blant katolske prester har i de siste ukene utvilsomt rystet kirkens institusjoner i grunnvollene. CNNs spesialtutsendte vatikananalytiker, John Allen, kaller avsløringene for en “global krise”. Og det har han fullstendig rett i. I Tyskland, pave Benedikt XVIs hjemland, har over 13.000 personer ringt etter at kirken opprettet en nødtelefon for folk utsatt for misbruk av ansatte i den katolske kirke. Og i USA offentliggjorde kirken allerede for noen år tilbake at over 4.000 prester hadde misbrukt mer enn 10.000 barn.
Bjørnetjeneste
I en slik setting er det lett for enkelte å komme i forsvarsposisjon og kalle det sterke medietrykket kirken opplever nå for heksejakt. Likevel, enkelte såkalte “støttespilleres” sammenligninger av kritikken i kjølvannet av disse sakene med religionshets og antisemittisme mener jeg er en fullstendig ansvarsfraskrivelse. Fader Raniero Cantalamessa, Vatikanets predikant, har ertet på seg jøder over hele verden og gjort den katolske kirken en bjørnetjeneste av enormt omfang.
Ny ordning
Her handler det om å ta grep og se på hvorfor denne taushets- og selvbeskyttelseskulturen har fått utvikle seg. Om nødvendig revurdere hele poenget med den særkatolske ordningen med obligatorisk sølibat. Ortodokse, anglikanske og protestantiske prester kan tjene Gud uten å måtte ofre muligheten til å føre et sunt og normalt familieliv. For selv om det sikkert også finnes “potensielle syndere” i andre retninger innenfor den kristne kirken, så ser jeg på obligatorisk sølibat som unaturlig og (i verste tilfelle) som medvirkende årsak til at enkelte tipper over og gir etter for fristelsen.
Ortodokse, anglikanske og protestantiske prester kan tjene Gud uten å måtte ofre muligheten til å føre et sunt og normalt familieliv.
Uansett, tiden er mer enn godt moden for at kirken, en gang for alle skal rydde opp i dette. Både titusener av seksuelt misbrukte og holocaustofrenes ettermæle fortjener langt, langt bedre.
