Islandsk aske har lammet europeisk flytrafikk. Tusenvis av passasjerer kommer seg ikke dit de skal. Selv vår egen statsminister ble sittende fast i New York, med en iPad, som han da tydeligvis styrte landet med. Takk Gud, eller rettere sagt Apple, for iPad.
Klager ikke
Selv har jeg tilbrakt den siste tiden, påsken pluss litt til, i et land hvor elektrisitet er luksus. Bare det å ha strøm til lys, vifter og kjøleskap er ikke noe en kan ta for gitt. Den stekende varmen på toppen av det hele gjorde ikke oppholdet behagelig, akkurat. Men nå skal ikke jeg klage. Jeg hadde det ganske så mye bedre enn mange andre i landet. Andre som ikke har råd til aggregat slik at viftene kan holdes i gang når strømmen faller ut. Andre som ikke har tid til å sitte under viften i 40 varmegrader, men må jobbe i den stekende solen for å brødfø familien. Og ikka bare jobbe, men jobbe i tolv, tretten, ja kanskje både fjorten og femten timer om dagen. Nei, jeg skal ikke klage. Ikke på fraværet av elektrisitet og heller ikke på varmen.
Små og store forskjeller
Mens arbeiderne sliter i varmen mesteparten av døgnet, sitter andre folk, også kjent som overklassen, på puter i rom med klimaanlegg og får det meste servert på sølvfat. Klasseforskjellene er ekstremt store i Pakistan. Når jeg hører sosialister snakke om klasser og klasseforskjeller i Norge, tenker jeg at det er ingenting i forhold hvilke forskjeller som eksisterer i Pakistan. Det betyr ikke at de forskjellene som finnes i Norge er ubetydelige, men sett i forhold til de ekstremt store forskjellene i Pakistan og andre lignende land, India for eksempel, er klasseforskjellene i Norge små. For eksempel i storbyen Lahore, men også andre steder, kan du det ene øyeblikket se barn romstere i søppelhauger og neste øyeblikk kjøre forbi et stort inngjerdet område hvor overklassen kan spille golf i fred og ro bak murene.
Men de, de priviligerte, må jo se den ekstreme fattigdommen som eksisterer.
Håpløshet
Men de, de priviligerte, må jo se den ekstreme fattigdommen som eksisterer, selv om alt de bestiller foregår bak lukkede dører og høye murer. Selv om de lever i en annen verden, en lukket verden fjernt fra virkeligheten hvor elektrisiteten ikke kommer frem til stikkontaktene, hvor fritid ikke finnes, hvor mager ikke mettes. Det må være en nål, eller tusen, som stikker i hjertet hver gang de store tørre øynene kikker opp og kanskje øyner et håp, om enn i et lite sekund, før skuffelsen igjen legger seg som en skygge over ansiktet. Som en skygge over landet. Skuffelsen over myndighetene, over politikerne som i valg etter valg lover å fjerne fattigdommen. Skuffelsen over tilværelsen, over håpløsheten, over livet. Det er en skuffelse som har vart i sekstitre år og som aldri tar slutt…
*Assad Nasir er fast spaltist i Utrop. Han er også forfatterstudent ved Norsk barnebokinstitutt og norsklærer ved Sogn Videregående Skole.
