Inkluderingsminister Audun Lysbakken har satt ned et inkluderingsutvalg som skal foreslå tiltak rettet mot en rekke utfordringer på inkluderingsfeltet.
Blant disse utfordringene er en mulig framvekst av et klassedelt samfunn som en konsekvens av etniske minoriteters lavere økonomiske og sosiale status. En annen utfordring er den lave yrkesdeltakelsen blant kvinner fra enkelte etniske minoritetsgrupper. Det blir også viktig å se på hvordan Norge kan utnytte den kompetansen etniske minoriteter besitter. Det er noen utfordringer knyttet til bomønstre og bokonsentrasjon av enkelte etniske grupper i enkelte byområder. Så er det noen utfordringer knyttet til en rekke verdispørsmål, og det er noen latente konflikter som kan blusse opp (les karikaturstriden), og hvordan en kan skape et rom, en plattform hvor man kan møtes og danne nye felles verdier. Noe alle kan enes om, og jobbe for.
Upopulær boligbygging
Altså er det ingen enkel jobb inkluderingsutvalget har fått. Men jeg tror at de kan gjøre en god jobb. Utvalget består av medlemmer med bred kunnskapsbakgrunn og som kjenner godt til utfordringene på dette feltet. Det jeg er litt mindre optimistisk til, er hva som skjer når utvalget har levert fra seg sin utredning. Uansett hvor god jobb utvalget gjør, vil det ikke hjelpe hvis det ikke er politisk vilje til å sette i verk tiltak. Og dette kan være tiltak som ikke alltid faller i så god jord hos den hvite norske middelklassen (eller øvre middelklassen) på vestkanten i Oslo. For eksempel, hvis en skal gjøre noe med bokonsentrasjonen av minoritetsgrupper i enkelte østlige deler av Oslo, så er et tiltak, og det har blitt foreslått flere ganger, å bygge boliger i vestlige deler av Oslo som er i en prisklasse som ikke krever en million i årslønn. Også kalt sosial boligbygging. Men det fører alltid til protester fra folk som er redde for… ja, jeg vet ikke hva de er redde for, men de protesterer i hvert fall.
God blanding
På samme måte må det gjøres noe med de andre utfordringene knyttet til inkluderingsfeltet. At deltakelse i arbeidslivet er viktig for å være, og føle seg, inkludert i storsamfunnet, er ikke å bestride. Gjennom arbeid knytter vi kontakter, og mye av den sosiale omgangen har vi med arbeidskolleger, både i og utenom arbeidstida. Hvis man står utenfor arbeidslivet, blir man veldig lett isolert til det området hvor en bor. Og hvis bomønstre er slik at det stort sett bare er etniske minoriteter i nabolaget, gjerne fra samme sted som deg selv, så ender det med veldig liten kontakt med etniske nordmenn, og storsamfunnet. Målet må ikke være enten det ene eller det andre, målet må være en god blanding.
Sosial boligbygging i vestlige deler av Oslo har blitt foreslått flere ganger. Men det fører alltid til protester.
Overrask meg, Lysbakken!
Dette er noen av de utfordringene som inkluderingsutvalget skal foreslå tiltak for å møte. Det blir spennende å se hva utvalget kommer med om et års tid. Men det avgjørende blir hva statsråden faktisk velger å gjøre når utvalget er ferdig med sitt arbeid. Hvis noe skal bli gjort, så må det finnes politisk vilje og gjennomføringsevne, noe jeg ikke er helt overbevist om hvorvidt det finnes. Jeg håper selvfølgelig at Audun Lysbakken viser at jeg tar feil.
