- Innvandrer på hyttetur - 31.07.2013
- På tide å møtes på midten - 09.05.2011
- En rettferdig asylpolitikk - 17.01.2011
Men når skal de bli sett på som norske? De er jo norske, men blir ofte betraktet som om de tilhører et annet land, fordi de har en annen hudfarge eller snakker språk som foreldrene snakker.
Min sønn på ti år er blant dem som skal gå i tog og spille bariton. Han er like norsk som sine norske kamerater, men han har min hudfarge. Som mor har jeg alltid vært opptatt av at han skal integreres i det norske samfunnet. Men for to år siden fikk jeg en liten vekker.
Hjemlandet til mor
Vi hadde reist til India for å besøke min familie. Min sønn følte seg totalt fremmed i India. Han skjønte ikke hva vi snakket om fordi han ikke snakker hindi, bare norsk og engelsk. Han maste om å reise til Norge. ”Jeg vil hjem”, sa han. India var for varmt og fremmed. Etter noen uker ble han mer kjent og begynte til og med å forstå litt hindi.
India er ikke hjemlandet mitt, det er min mammas!
Da vi kom tilbake til Norge, var vi innom helsesøsteren på skolen hans. Hun spurte oss hvordan var det å komme tilbake etter at vi hadde vært i hjemlandet vårt? Min sønn reagerte med en gang:
– India er ikke hjemlandet mitt, det er min mammas!
Etter den dagen har jeg tenkt veldig mye på dette og lurt på om nordmenn er klar over hvilke signaler slike ord sender? Jeg har også fått høre at min sønn, som andre innvandrere, kun er en ”gjest” i Norge, som skal reise hjem en dag. Men han har ingen andre hjem enn Norge.
Helsesøsteren på skolen til sønnen min er en av de snilleste personer min sønn og jeg har blitt kjent med. For henne var det en naturlig spørsmål, og hun har sikkert ikke tenkt noe mer på det. Men for meg har dette ene spørsmålet utløst mange indre tanker.
Tilhører til et fremmed land
I ettertid har jeg spurt mange ungdommer med annen bakgrunn enn norsk om de blir stilt det samme spørsmålet. De fortalte meg at på skolen får de ofte høre at Norge ikke er deres land, det er Pakistan eller Tyrkia eller Marokko som er hjemlandet. En pakistansk jente sa til meg ”Når jeg får høre hele tiden at dette er ikke hjemlandet mitt, begynner jeg selv å tenke ja, det er Pakistan som er hjemlandet mitt.” Hun har besøkt Pakistan bare to ganger i sitt liv.
Jeg har vært alltid vært opptatt av at barnet mitt skal følge norske tradisjoner og normer. I dag er jeg litt redd at han også skal få høre en dag at han ikke er norsk. Vil han søke tilhørighet til et land som er fremmed for han?
Samfunnet har en jobb å gjøre hvis noen blir ikke akseptert som norske bare fordi de har foreldre med en annen opprinnelse. Både skole, lærere og andre personer som jobber med barn og unge må være bevisst på holdninger og hvordan barn blir snakket til.
De barna som går i 17. maitoget, er Norges fremtid, uansett om de er hvite, svarte eller brune. God 17. mai!