Foto: Ingeborg Vardøen
Aftenposten har hatt to oppslag om Somalia i løpet av en uke, ”Dagen da Somalias musikk døde” (15.april), og ”Somalia, landet alle vil flykte fra” (21.april) . De føyer seg inn i rekken av negative nyheter fra Somalia.
De ekstreme og fanatiske
opprørsbevegelsene får stadig mer makt og skyr ingen midler for å skape
det de oppfatter som en islamsk stat. Somalia har ikke tradisjon for denne type ”religionsutøvelse”, men har tvert imot vært et moderat sunnimuslimsk land, der skillet mellom det religiøse og det sekulære ikke var markert.
Har alt som kreves
Når Somalia omtales i nyhetene, nevnes det oftest ikke at den nordlige delen, Somaliland (tidligere Britisk Somaliland) har løsrevet seg fra resten av landet, og siden 1991 møysommelig, uten internasjonal anerkjennelse og dermed uten utviklingshjelp, har bygget opp et land som lå i ruiner etter bombing og utplyndring under det tidligere regimet.
Somaliland har alt som kreves av en stat, demokratisk valgt president og parlament, eget flagg, fungerende rettsvesen, egen pengeenhet, politistyrker og hær, nye universiteter grunnlegges, og her er hundrevis av offentlige og private skoler. I mange av de private skolene brukes drama, sang og musikk i undervisningen..
Her er ingen avhuggede hoder på stolper, kvinner får kle seg som de vil og går trygt i gatene. Kulturlivet blomstrer, spesielt i form av dikt, musikk og drama.
Etter en lang og vanskelig prosess for å etablere et elektronisk valgsystem, et av de første i Afrika, planlegges det nå presidentvalg i juni. De tre politiske partiene stiller hver sin kandidat. Da bare 80 stemmer skilte mellom den sittende president og hans utfordrer ved forrige valg, skapte det ikke det kaos det kunne ha gjort, taperen aksepterte resultatet og freden man har kjempet for i snart to tiår, ble opprettholdt.
Al-Shabab [islamistisk opprørsgruppe, red.anm.] har også gjort fremstøt her, og det kreves årvåkenhet fra myndighetenes og folkets side for å bevare freden og unngå at de får innpass i landet. Piratvirksomhet tillates ikke, de som blir tatt for dette får harde straffer.
Ikke religiøs undertrykking
Her er ingen avhuggede hoder på stolper, som beskrevet i Aftenposten, kvinner får kle seg som de vil, innen sømmelighetens grenser, og går trygt i gatene, også etter mørkets frembrudd. Kulturlivet blomstrer, spesielt i form av dikt, musikk og drama, som tradisjonelt har en stor plass her. For å bevisstgjøre unge om samfunnsspørsmål og politikk brukes et ungdomssirkus med høy kvalitet, uten dyr, men med fantastiske akrobater.
Pressen er relativt fri, og våken og åpen i sin kritikk når de ser at feil blir begått fra myndighetenes side.
Bønneropene høres her som i andre muslimske land, og religionen har sin naturlige rolle i folks hjerter, men får ikke brukes til å undertrykke og terrorisere folket, selvmordsbombere har ingen plass i deres tradisjon eller kultur.
Fred er oppnådd
Delegasjoner fra flere land besøker Somaliland og liker det de ser, men anerkjennelse har landet ennå ikke fått. Uten såkalte fredskonferanser sponset av FN i andre land, har man her etter hevdvunnen skikk hatt møter under akasietrærne, møter som har vart til man har kommet til enighet, og som har ført til den freden man nå har oppnådd.
I forbindelse med artikler om Somalia vises gjerne kartet formet som et syvtall. Dette er det anerkjente Somalia. Men i den øverste, nordvestlige delen er man ikke lenger villige til å være en del av dette, og har gjenopptatt den tidligere grensen mellom britisk og italiensk territorium.
Somaliland har vanskelig for å nå fram med sitt krav om anerkjennelse, og blir satt i bås med det øvrige Somalia.
Hvor klokt det er å dele landet i to, kan diskuteres, men det er et faktum at det lille landet i nordvest, med sine 3,3 millioner innbyggere, har fortjent å ikke bli glemt og beskrevet som en del av landet alle vil flytte fra. Hit flytter derimot mange tilbake etter å ha flyktet til vestlige land, fordi det er her de hører hjemme, og har tro på fremtiden.
