Nylig var to pakistanske journalister på pressereise i Norge. De møtte og snakket med en del norsk-pakistanere og fikk oppleve feiringen av Grunnlovsdagen. Jeg aner ikke hva de syntes om 17. mai, jeg stilte ikke det spørsmålet, for det var nok av andre journalister i riksmediene som påtok seg den jobben (å spørre utlendinger om hva de synes om 17. mai for å tilføye mer luft til det allerede oppblåste norske selvbildet).
Det som er interessant, er at journalistene var overrasket over hvor opptatt de unge norsk-pakistanerne var av religion. At ungdommene selv ga uttrykk for at religion var viktig for dem og at det var en viktig del av deres identitet og selvbilde. Men ikke alle ungdommene var like opptatt av religion, eller definerte seg selv ut i fra et religiøst ståsted.
Ekstremt bilde
Pakistan er et mangfoldig land med et mangfold av språk, folk, og ikke minst meninger. Dette mangfoldet kommer ikke alltid til uttrykk i norsk presse og norske medier. De gangene vi få høre noe her oppe på fjellknausen er det enten noe om religiøse ekstremister i Swat og North West Frontier Province (NWFP), også kjent som utilgjengelige fjellområder ved grensen til Afghanistan, eller når en selvmordsbomber sprenger seg selv i en eller annen storby. Vi møter aldri, eller i hvert fall veldig (og da mener jeg VELDIG) sjeldent intellektuelle og andre høyt utdannede liberale pakistanere. Og det er ikke fordi de er vanskelig å finne. De finnes. I stort monn. Men det handler om valg. Og norske medier må velge å vise den delen av Pakistan. At de pakistanske journalistene var overrasket over at norsk-pakistanere var så opptatt av religion, er et klart tegn på at det finnes et annet Pakistan enn religiøs fanatisme.
Problemet oppstår når en begynner å legge seg borti hvordan andre folk lever.
Utidig innblanding
Det som overrasker meg, er at norsk-pakistanske ungdommer som har vokst opp i Norge noen ganger blir mer opptatt av religion enn foreldrene sine. Men det å være opptatt av religion i seg selv er det ingenting i veien med. Folk får gjøre som de vil. Problemet oppstår når en for eksempel begynner å legge seg borti hvordan andre folk lever. Eller hva andre folk tror. Og det blir et enda større problem når en begynner å isolere seg fra storsamfunnet. Når en begynner å segregere seg fra befolkningen forøvrig. Men det er ikke bare ungdommene, også foreldrene har blitt mer konservative i løpet av den perioden de har bodd i Norge. Altså, teorien om at en minoritet som føler seg og sitt truet, vil verne enda mer om sine verdier og utøve enda større sosial kontroll overfor «sine egne» kan være fruktbar å bruke her. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake i tid enn til saken om «moralpolitiet» for å finne et veldig godt eksempel på det.
Det store spørsmålet er hvor veien videre går. Blir det mer konflikt, mer konfrontasjon, mer segregering, eller klarer vi å leve sammen i det store mangfoldet av meninger?
