Foto: Gyldendal Forlag/ Pressebilde
Mubashir har skrevet en roman om kjærlighet, vennskap og fanatisme. Handlingen er lagt til i desimiljøet i Oslo, hvor to venner, Momi og Rumi, driver et vellykket utested. Momi er noe mer sedat enn Rumi, som tar det patetiske til nye høyder. Rumi er byens største player, på grensen til rundbrenner kan det virke som, men han faller for en konservativ hijabbærende kvinne som drar ham inn i fanatismens hule og snur verden på hodet. Momi går også gjennom en prosess for å finne seg selv og sin religiøse identitet, men hans natur er noe roligere enn Rumis, og prosessen manifesterer seg derav også noe roligere, utad, men hans indre er et salgs kaos.
Overlesset språk
Romanen i sin helhet er så patetisk som det er mulig å bli. Det er med god grunn den kalles en Bollywood-roman. Med sine overdrevent følelsesladde språkføring og de mest uoriginale klisjefylte metaforene det er mulig å finne. Det kan virke som om forfatteren har sett for mange Bollywood-filmer og lest for få bøker. Det blir for enkelt og banalt. For eksempel slik: “Jeg fór ut gjennom en sidedør med den stappfulle Samsoniten på slep, idet et kvinneskrik skar som en halalslakterkniv gjennom den iskalde høstlufta” (s.11).
Attpåtil er det så mange referanser til mote, interiør og den slags, at det tar fokuset vekk fra bokens tema. Jeg blir sittende og undre (en smule irritert også) på om dette handler om mote og design, eller om de vanskelige valg i livet.
Mislykket humor
Det er åpenbart at Mobashir ønsker å skrive en samfunnskritisk bok om religiøs fanatisme og flerkulturalitet, men i den patetiske innpakningen fungerer det heller motsatt. Samtidig prøver forfatteren å ta det med humør og gjøre det morsomt, men det har ikke den ønskede humoristiske effekten. Hadde det enda vært en middelmådig sosialrealistisk roman, så kunne det ha vært noe å hente der. Romanen utfordrer ikke språklig, og plottet er forutsigbart. Jeg vet hva som kommer til å skje, og skal boken fenge, så må den gi noe annet, noe mer, enn bare plottet. Det gjør ikke Oslostaner. Det blir for enkelt, på alle måter.
Det kan virke som om forfatteren har sett for mange Bollywood-filmer og lest for få bøker.
Problem for Gyldendal
Det er mulig Gyldendal har senket kravene, men dette svarer ikke til den litterære kvaliteten en bør forvente, selv om det er en debutroman. Det er jo ingen hemmelighet at forfatteren er et kjent tv-fjes. I tillegg har forfatteren etnisk minoritetsbakgrunn. Forlaget må selvsagt ha tenkt at dette kommer til å selge, selv om kvaliteten er så som så. Slik tenkning går dermed på integriteten løs. Neste gang jeg vurderer å kjøpe noe fra Gyldendal, vil jeg tenke på om forlaget vil gi meg den kvaliteten jeg ønsker.
Eller vil jeg nok en gang bli presentert for liksomlitterært oppgulp?
Noman Mubashir: Oslostaner (2010)
Roman, 288 sider
Gyldendal Norsk Forlag
