- Lettnorsk utgave 10 – 2019 er ute nå! - 01.10.2019
- Lettnorsk utgave 09 – 2019 er ute nå! - 01.09.2019
- Lettnorsk utgave 08 – 2019 er ute nå! - 01.08.2019
Ashee Butt ønsker oss velkommen til det nedslitte ett-romsskuret hun bor i, i hjertet av Heera Mandi, det beryktede horestrøket i Lahore. Hun ser prøvende på kameraet mens hun retter på sjalet og legger på et nytt lag med kraftig rosa leppestift. Ashee er hijra, en lokal betegnelse i Sør-Asia for transkjønnede.
– Jeg tilhører en veldig respektabel familie med tre søstre og to stebrødre. Stefaren min og stebrødrene mine er store navn i politikken, så jeg kan ikke si hva de heter, for det ville skapt bråk, sier hun når jeg spør henne om familiebakgrunnen hennes.
Forlot familien
Ashee er født gutt og gikk i tiende klasse da hun begynte å føle seg fanget i sin egen kropp. Hun gikk gjennom en vanskelig tid med hån og utskjelling fra familien og andre.
– Jeg skryter ikke, men jeg var en gang en stor skjønnhet, sier Ashee, som i dag er tidlig i førtiårene. – Guttene slang motbydelige meldinger etter meg på gata og brødrene mine måtte tåle fornærmelser på grunn av meg, så når de kom hjem, slo de meg. En dag ba moren min meg om å forlate familien og bo med mine egne. Jeg dro, og vi møttes aldri igjen.
Som mange andre som blir utstøtt av familien i ung alder, søkte Ashee tilflukt hos en lokal hijra-guru som lærte henne å synge og danse. Disse guruene er farsfigurer for hijraene – som er kjent som guruenes chailaer eller følgesvenner – og sammen utgjør de nære fellesskap der de beskytter og tar var på hverandre i gode og dårlige tider.
Tigging og prostitusjon
For hijra i Pakistan er dans og sang den eneste måten å tjene penger på en respektabel måte, for folk mener det bringer lykke når de deltar i bryllup og dåpsseremonier. Men de behandles ikke som likeverdige verken av konservative eller liberale i det pakistanske samfunnet. De lever i atskilte samfunn sammen med sine egne, ofte i ekstrem fattigdom. De fleste mangler utdanning fordi det ikke er akseptert at transkjønnede barn oppdras i vanlige hjem eller går på vanlige skoler. Resultatet er at de ofte ender opp på gata kledt i prangende klær, overlesset med sminke, henvist til tigging på gatehjørnene om dagen og sexsalg om natta.
I årenes løp har regjeringen gjort lite for å forbedre forholdene for transkjønnede. Men som følge av senere tids aktivisme fra de transkjønnede selv har pakistansk høyesterett gitt dem retten til nasjonale id-kort og like rettigheter til arv og arbeid.
Utrettelig kamp
Når jeg spør hvordan dette har påvirket den vanskelige situasjonen deres, svarer Ashee: – Jeg er veldig takknemlig overfor Pakistans høyesterettsjustitiarius for at han har gitt våre problemer oppmerksomhet og gitt oss en identitet. Men dessverre er situasjonen den samme på grunn av den fremherskende pakistanske mentaliteten. Folk har ikke sluttet å håne oss, og vi har fortsatt ikke de rettighetene vi burde ha. Loven håndheves ikke. Mine egen brødre, som er parlamentsmedlemmer, ringer meg av og til og skjeller meg ut. De sier at jeg trekker familiens navn ned i søla, sukker hun tungt.
Likevel fortsetter hijraene utrettelig sin kamp. For ikke lenge siden bestemte Sanam Fakir (32), en transkjønnet fra byen Sukkur i Sindh-provinsen at han skulle stille til valg når nasjonalforsamlingen og provinsforsamlingene velges i midten av mai i år. Dette er første gangen i Pakistans historie at landets rundt 500 000 «evnukker» (betegnelsen omfatter homofile, hermafroditter, transkjønnede, transvestitter og kastrerte menn) kan stille til valg og stemme, etter Høyesteretts enestående beslutning om å utstede ID-kort til dem i 2011.
Solidaritet mellom fattige
– Det er vår skjebne ikke bare å danse for andre og holde fram tiggerskåla, sa Sanam i et intervju med en av Pakistans ledende aviser nylig. Det mangler ikke på helter blant de transkjønnede. Sanam driver en veldedig organisasjon som gir datakurs til transkjønnede. Ashee Butt på sin side har tatt initiativ til et eldrehjem for eldre, fattige transkjønnede. Istedet for å sette sin lit til regjeringen har de omfavnet mottoet om selvhjelp og vier livene sine til å bedre forholdene for andre i samme situasjon.
Nylig tok hijraenes sak en interessant vendig da den pakistanske regjeringen bestemte å ansette transkjønnede som skatteinnkrevere for å motvirke skatteunndragelser. De mener en flokk dansende hijraer vil gjøre skyldnerne så flaue at de betaler det utestående. Det er kanskje ikke drømmejobben, men forhåpentligvis kan slike tiltak gi noe håp og verdighet til transkjønnede i Pakistan, som ofte behandles som sexobjekter og bare kan velge mellom å bli tigger eller prostituert.
– Inflasjon og korrupsjon har tvunget mange av oss til å velge den gale veien, bemerker Ashee. – Men vi er fredelige folk. Har du noen gang sette noen fra våre rekker brenne busser eller begå drap? Vi trenger kjærlighet og respekt. Folk må forandre holdningen sin til oss, og regjeringen må sørge for rettigheter til utdanning og arbeid på lik linje med alle andre borgere i landet.
Homofile dømmes til døden
Selv om transkjønnede latterliggjøres på hvert hjørne, ses de fortsatt på som Guds skapninger og trues ikke for hardt av det konservative segmentet av det pakistanske samfunnet. Homofili er på den annen side ikke bare tabu, men en garanti for en dødsdom. Følgen er at mange homofile kler seg ut som transkjønnede for å unngå å bli stilt for retten. Noen få av dem annonserer åpenlyst sin legning som tv-verter på riksdekkende kanaler, nedlesset med gullsmykker og edelstener.
Det var ikke like harde tider for transkjønnede under de muslimske mogulenes styre over subkontinentet fra 1526-1757. Mange drømmer om å gjenreise storheten fra den tiden da de hadde viktige posisjoner i mogul-palassene, som voktere av haremet og ofte som dronningens hjelpere. Ashee viser til denne perioden når hun sier: – Har du ikke vært inne i Shahi-fortet i Lahore? Det er mange kamre der inne som en gang var avsatt til vårt slag, og inskripsjoner med navnene våre finnes fremdeles på veggene.
Men vender vi igjen blikket mot vår egen tid, kan veien fortsatt synes lang før mentaliteten til den jevne pakistaner forandrer seg i retning av likebehandling av transkjønnede. Et skarve id-kort har dessverre ikke hjulpet dem med å oppnå den identiteten og respekten de fortjener.
