Foto: www.aschehoug.no
- Kampsport bidrar til kvinnefrigjøring - 03.11.2016
- Tren kampsport! - 20.06.2016
- Hvorfor må vi ta imam-kritikken i media? - 06.05.2016
Høygravide Naveen møter oss på Evita espressobar på Grønland, i den
moderne handlegaten i strøket. Folk kommer og går inn og ut av den trendy
kafeen.
I romanen Desiland forteller hun om en indisk-norsk familie på fire, men boken rommer mer, den handler om kvinnekamp, identitetssøken og seksualidentitet.
Språket som styrke
– Jeg lærte meg norsk før hindi, forteller Naveen.
Det holder ikke å bli selvtilfreds og bli i trygghetssonen på ett
sted. Jeg tror på selvfornyelse.
Hun har alltid hatt en styrke i språkfagene, norsk og engelsk.
– Jeg kunne sikkert vært bedre i fransk, men det beror litt på lærerne også,
sier Naveen avslappet.
Naveen har siden småbarnsalder elsket å lese. Hun mener hun har et naturlig behov for å kommunisere. Dermed gikk studievalget mot litteratur og journalistikk.
Romantisert yrke
– Som fersking hadde jeg alltid en romantisk illusjon av yrket som journalist,
forteller Naveen.
Lange netter med kaffe, røyking og skriving var til tider en del av
hverdagen som journalist for Naveen.
Hun synes det er skremmende hvordan respekten for journalistyrket er dalende.
Naveen er enig med Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund, i at det er viktig med gode formuleringer. Samtidig synes hun at det er trist at journalistene ofte må levere fra seg saker under tidspress. Naveen skulle gjerne sett for seg at tittelen journalist var mer beskyttet.
– Det å vite at du kan levere noe som kunne vært mye bedre om du hadde
hatt mer tid, er trist, sier Naveen.
Desiland
Arbeidet med den nye boken var ikke preget av redaksjonens heseblesende tempo.
– Det var godt å jobbe med boken, sier Naveen.
Tittelen ”Desiland” viser til betegnelsen folk fra India, Pakistan og Bangladesh bruker når de snakker om mat, kultur og musikk fra disse landene. Desh betyr land på hindi. For Naveen er ordet en beskrivelse av det mentale landskapet en kan befinne seg i og forholder seg til om en har opprinnelse fra Sør-Asia.
Det er fire år siden Naveen sendte inn noen sider av den nå publiserte boken til Aschehoug forlag.
Indiske Mita
Som tenåring gikk Mala Naveen med mange tanker om Mita i boken Desiland.
– Gamle notater om Mita finnes på loftet hjemme fra tiden da jeg var
tretten, forteller Naveen. Mita er en jente som prøver flere ting i
søken etter å identifisere seg selv. Hun prøver og feiler.
– Hun forelsker seg i feil fyr og har et merkelig filmprosjekt på gang. Mita er midt i sitt opprør som individ, forteller Naveen.
Film som inspirasjon
Naveen har latt seg inspirere av filmer i arbeidet med boken, ikke minst av Bollywood-filmstjernen Raj Kapoor (1924-1988), som hadde sin storhetstid på 50-tallet. Han er fremdeles en yndet skuespiller, produsent og regissør blant Bollywood-elskere. Han spilte sin første film i 1935. Hans mest kjente film er ”Awaara”. Raj Kapoor var kjent for å være en ekte kunstnertype, på godt og vondt.
– I hvert kapittel der faren til Mita, Shyam, er med, begynner kapittelet med en strofe fra sanger av Raj Kapoor-filmer.
Filmene til Kapoor er inspirert av italienske neo-realistiske filmer, personer med store hjerter som kjemper seg gjennom et liv i fattigdom.
– I boken forteller jeg hva filmene betyr for Shyam, han kommer fra et fattig hjem og i hans barndomsfantasi var Raj Kapoor en mulig farsfigur hans enkemor kunne gifte seg med, forteller Naveen.
Romanen er en fiksjon, men Naveen innrømmer at den inneholder historier fra virkeligheten som hun assosierer med det vanlige hverdagsliv i Oslo by.
– Karakterene i boken er på ingen måte en port inn til familien min,
forteller Naveen bestemt.
Hun har i motsetning til hovedpersonen Mita ingen bror, men er vokst opp i en familie med to søstre.
Forfatterinspirasjon
– Utenom Raj Kapoor-filmene leste jeg mye bøker og dermed lot
jeg meg inspirere av forfattere, for eksempel Ian McEwan, Alice Munroe og Salman Rushdie, forteller hun.
Naveen finner sin drivkraft i et ønske om å bli bedre i alt hun foretar seg.
– Det holder ikke å bli selvtilfreds og bli i trygghetssonen på ett
sted. Jeg tror på selvfornyelse, sier hun.
Hun forteller hun har lært mye som journalist, hun synes det er givende i møte med lesere og mennekser som har skapt avtrykk hos henne.
– Jeg lærer av hva andre tenker, sier hun.
I mellom matbiter og fantaslurker kommer venner og bekjente bort til Naveen på Evita. Hennes neste prosjekt skal finne sted i Afrika, mer om stedet eller prosjektet vil hun ikke si.
Bokprosjektet
– Det har vært skummelt å gi ut bok, det er jo skumlere enn å få baby,
sier Naveen og klapper litt på magen. – Babyen skal jo ikke anmeldes, smiler hun.
Samtidig blir dette en større fødsel enn “fødselen” det var å skrive en bok for første gang, tror hun.
Ingen innvandrer roman
– Jeg er veldig glad for de gode tilbakemeldingene jeg har fått på boken. Bokanmelderne har latt boken tale for seg selv og ikke satt den i bås som en innvandrerroman, sier hun.
Naveen mener det er feil å sette bøker i en slik bås og dermed begrense en forfatter. Det er ifølge henne en typisk problemstilling i Norge, som har en kort historie med og kjennskap til det multikulturelle.
– Jeg skriver om så mye mer enn indisk og norsk kultur, sier hun.
Naveen får ofte henvendelser som journalist, mange vil at hun skal uttale seg om Bollywood, men hun vil ikke uttale seg om den indiske filmindustrien.
– Jeg har ikke spisskompetanse på Bollywood bare fordi jeg er indisk, sier hun.
Et av hennes lykkeligste øyeblikk var lanseringsfesten for boken.
– Etter en strålende omtale fra Dagens Næringsliv var det vakkert å kunne feire boken sammen med flotte venner og bekjente, sier hun.
“Hvis ikke…”
Journalistyrket har gjort Naveen tykkhudet. Mange anonyme e-poster og stygge brev har rent ned i postkassen etter at Naveens kritikker eller kommentarer har stått på trykk.
– Brev som ender med “hvis ikke…”, klarer jeg ikke ta seriøst, uansett bare preller det av. Det er utrolig feigt å true noen anonymt, sier hun.
Fakta:
Født: 1976
Sivistatus: Gift
Yrke: Journalist og forfatter
Aktuell med: Debutromanen “Desiland” (se også anmeldelse side 15)
Tre jeg hadde invitert til middag: Døde gjester er jo ikke spesielt hyggelig, men fra de levendes rekker tror jeg det hadde vært interessant å ha kokkelert for forfatteren Ian McEwan og hørt mer om hvordan han jobber.
