Enkelte liker altså å brenne ting, og mener tydeligvis det vil gjøre slutt på all verdens problemer. De har allerede brent to tårn, og for kort tid siden var en som ville brenne en bok. Mange brenner flagg, og noen klesplagg er allerede brent. Det virker som enkelte ser på det å brenne som noe som vil bidra til å løse konflikter – eller kanskje aller helst å nøre opp under dem.
Friheten opp i røyk
Historien viser at mennesker til alle tider har brukt brenning som virkemiddel i konflikter, alt etter egen overbevisning. Under naziregimet i Tyskland ble bøker skrevet av jøder, og for så vidt alle bøker som ble sett på som truende, brent på enorme bål i byer og gater over hele «riket». Totalitære regimer og diktaturer brenner alt som minner om frihet. Det var en kommunistisk leder, Lenin, som hevdet at for å bygge et nytt og bedre samfunn, måtte hele det gamle samfunnet først brennes. Under hans regjering ble millioner av eksemplarer av den hellige kristne bok, Bibelen, brent. I Kampuchea på 1970-tallet ble i praksis hele samfunnet, millioner av mennesker, myrdet – brent – som følge av en tilsvarende tankegang.
Det største bålet
Disse forestillingene om den rensende ild får meg til å tenke på en fortelling som, hvis jeg ikke husker feil, stammer fra en puritansk nordamerikansk forfatter som levde på 1800-tallet. Han fortalte en historie som skal si oss noe menneskenaturen.
En observatør, demonen, påpekte at de som sto for denne verdensomspennende holocausten, hadde glemt det aller viktigste.
Han fortalte at en dag var hele verden blitt lei av konflikter, krig og alle de onde gjerninger som menneskeheten pines av hver eneste dag. Derfor ble landene og folkene enige om at alt som minnet om fortidens synder, skulle brennes. Folk over hele kloden tok til å samle inn saker og ting som skulle fortæres av flammene, for at verden endelig skulle bli kvitt all ondskap. De tok det verste de kunne komme på. På et gigantisk bål slengte de alle verdens våpen, urettferdige lover, flagg, rusmidler, gifter, torturinstrumenter og dessuten all slags luksus som fører til krangel og strid – titler, kongekroner, gull og parfymer. Hellige gjenstander, ikoner og alle hellige bøker som i dag oversvømmer og undertrykker verdens folk, ble kastet på bålet. Det var til og med noen som foreslo at regjeringer, paven, prester, kirker og så videre måtte tas. Alle disse tingene skulle brennes.
Men forfatteren forteller at en observatør, demonen, påpekte for menneskene at de som sto for all brenningen, denne verdensomspennende holocausten, hadde glemt det aller viktigste, det som er opphavet til ondskapen i verden: menneskenes hjerter.
Er det mulig å tenke seg at menneskers hjerter er kilden til alt ondt, og all den tid menneskenes hjerter ikke forandrer seg, blir det vanskelige å forbedre situasjonen i verden? Det var budskapet til denne puritanske, radikale, religiøse forfatteren.
Ny giv for fellesskapet
Jeg er ikke enig i resonnementet til forfatteren. Jeg har ikke mistet troen på at mennesker kan leve side om side på tross av ulike overbevisninger, vaner og religioner. Men samtidig mener jeg at en del av vanskelighetene vi har med å forstå hverandre, skyldes holdningen til «de andre», «de fremmede». Det handler om å ha en plan for utvikling av positive holdninger, om hvordan vi skal klare å legge til side sjåvinistisk nasjonalisme, radikale ideologier, enøyd stammementalitet, religiøs fundamentalisme og lignende.
Vi mennesker er så og si programmert til å være solidariske med dem vi kjenner og kan identifisere oss med. Derfor er et bevisst forhold til holdninger så viktig i dagens flerkulturelle samfunn. Når vi ikke lenger lever i små oversiktlige grupper, er vi avhengige av mer generelle rettesnorer enn den naturlige vi-følelsen vi opparbeider overfor folk vi pleier jevnlig kontakt med. Demokrati, pluralisme og antirasisme er gode utgangspunkter, men den politiske pyromanien som har fått herje fritt den siste tiden, viser at mye arbeid gjenstår.
