Foto: IKM
Til daglig kjemper politikere den samme kampen. Politikere fra alle partier, om de er røde, grønne eller blå, påstår at de sitter på sannheten. At det de sier, er sant. At det de presenterer, er virkeligheten. For hvordan kan det ellers ha seg slik at det har blitt både flere og færre sykehjemsplasser på en og samme tid?
I den religiøse og åndelige sfæren er det likedan. Kristne vil påstå at de sitter på sannheten om både denne og den neste verden. Muslimer på sin side vil mene at de har det rette svaret. Jødene har sin sannhet, buddhistene sin, hinduene sin og sikhene sin. Men ingen av disse har mer eller mindre rett enn andre.
Slik kan det godt hende at Märtha snakker med de døde. Eller med englene. Hun presenterer en sannhet som tydeligvis er vanskelig å godta for mange. Og slikt skjer. For kampen om sannheten er i realiteten en kamp om makt. Makten til å definere hva som er sant. Det ligger en del i uttrykket ”seierherrene skriver historien”. Seierherrene har ervervet seg makt til å definere hva som er sant, hva som er virkelig.
Den mogulske herskeren Akbar mente at ingen religion kunne ha monopol på sannheten.
Kombiløsning
Den mogulske herskeren Akbar som levde på 1500-tallet og hersket over det indiske subkontinent, dannet sin egen religion eller tro. Han kalte det for Din-e-ilahi eller Den Gudommelige Tro. Han mente at ingen religion kunne ha monopol på sannheten. At det ikke var én sann religion, men at det var noe sannhet i dem alle. Og selv om imperiets religiøse ledere ikke akkurat var så begeistret for dette, så fikk han lov til å holde på, fordi han hadde makt til å definere.
Tro og virkelighet
Märthas konversasjon med de døde var sterk kost for mange. Hun hadde ikke nok autoritet til å kunne passere med en slik påstand. Eller så kan vi si at folk ikke hadde tilstrekkelig åpne sinn til å tro at det kan være noe sannhet i det også.
For hva er sant? Det du kan se? Det du kan føle, smake og høre? Er alt du ser sant? Et skuespill er ikke virkelig. Hvis du ikke vet at det er skuespill, så vil du tro at det er virkelig. Men at du tror det er virkelig, gjør det ikke til virkelighet. Det kan speile virkeligheten, med noen forvrengninger vel og merke, men det er ikke virkelig.
Vi har alle våre sannheter som vi lever etter. Et liv hvor du skulle gå rundt og betvile enhver sannhet eller virkelighet, hadde blitt et miserabelt og ulevelig liv. Men et liv uten tvil, uten undring og uten nysgjerrighet rundt sannhetsverdien av tilværelsen og omgivelsene hadde vært like så ille.
