Foto: Scanstockphoto
- Uten rettigheter i Norge - 08.10.2010
Dette var et sitat fra min samtale med en UDI-medarbeider i mai i år. Jeg er asylsøker i Norge, nå med endelig avslag. Men fortsatt med optimisme, et håp om framtid og rettferdighet.
Det er nok å kikke på UDI sine statistikker på hjemmesida deres for å forstå at det kun er asylsøkere fra tre land som med høy sannsynlighet få kan asyl, Eritrea, Somalia og Kina. I tabellen “innvilget” for alle andre land står det mest nuller og nikser.
«Menneskelige hensyn»
Norge har gjentatte ganger blitt kritisert av FN og andre organisasjoner for at asylpraksisen her bygges mest på landbasis, ikke enkeltsakenes helhet. Bortsett fra de tre ovennevnte land ligger innvilgelsesandelen på mindre enn 10 prosent. Mot for eksempel nesten 50 prosent i Danmark. Da skal man kun kalle en spade for en spade.
Om tre til fire uker mister jeg retten å jobbe. Så nå jobber jeg 16 timer om dagen for å kunne tjene til rettsprosessen mot staten.
Utlendingsloven inneholder masse begrep som er ofte avgjørende for utfall av asylsaker. Dette særlig gjelder “tilknytning til riket”, “menneskelige hensyn”, “sterke rimelighetsgrunner”, “særlig sterke rimelighetsgrunner” o.l. Og ingen vet hva egentlig disse temmelig vage skal tolkes. Det gjør forvaltningen når den utøver sitt skjønn. Som så å si halter.
Typisk eksempel: I tillegg til asylsøknaden I Norge har jeg fremmet søknad om opphold som faglært, for å bruke enhver anledning til å unngå retur. Den ble avslått formelt uansett Arbeidsdepartamentets rundskriv, som innebær unntaksbestemmelsen for asylsøkere å søke fra riket, og inneholder vilkår “når rimelighetsgrunner tilsier det”. UDI mente at de ikke foreligger. UDI ble så tilsendt begjæring om å forklare hva er egentlig disse “rimelighetsgrunner”. Svaret var… “Vi en gang til gjør oppmerksom på at disse ikke foreligger”. Ikke et eneste konkret spørsmål ble besvart.
Umenneskelig skjønn
For utfall av asylsaker gjelder det ofte “humanitær grunnlag” og “særlig tilknytning til riket”. Og igjen, ikke noen lov gir forklaring hva er det for noe. Men UDI i tallrike rundskriver og praksisnotater meiner at det er kun tale om helseproblemer og f.eks. om man har barn sammen med norsk statsborger, tilsvarende. Alt annet vurderes ikke. Skjønnet er slik. Jeg kan kun si at jeg har snakket norsk siden 1997. I nesten 10 år har jeg jobbet i Norge lovlig, i lang tid drev jeg omfattende virksomhet med Norge investerte store summer i norsk økonomi og promoterte Norge i utlandet, har doktorgrad i nordisk historie, står som forfatter av tallrike artikler og bøker viet til Norden. Har det ovennevnte noe å gjøre med tilknytning? Niks, ifølge dem.
Nestekjærlighet
Jeg vil med dette dele mine erfaringer med norske utlendningsmyndigheter og hvo barmhjertige de virker. Alle mine pengeytelser fra UDI ble inndratt i november 2009, selv om jeg ikke hadde noe annet å leve av. Jeg levde uten penger i tre måneder, til jeg endelig fikk en deltidsjobb. Det var bare å gå til nærmeste Coop og rote i søppeldunker midt på natta. Og forsyne seg med avfallsmat med utløpt gyldighetsdato.
Dokumentert forfølgelse
Det er sannsynliggjort og dokumentert i saken min at jeg har vært sjefredaktør i 2000-2002 (landsdekkende fjernsyn) samt 2003-2008 (eget forlag). Det er dokumentert at jeg har vært politisk aktiv og støttet den opposisjonelle bevegelsen, til og med med penger. Det er sannsynliggjort at myndighetenes reaksjoner var grove og at det førte til ødeleggelse av mitt parforhold og familieliv, utreiseforbud ble ilagt min kone og barn, to firmaer jeg var eier og daglig leder av ble revet i filler, både jeg og kona mi ble utsatt for trakassering fra en rekke statlige etater, jeg førte rettskrig mot staten i over ett år, ble beskutt, ble funnet og bortført allerede i utlandet etter jeg rømte fra landet jeg er borgeren av.
Det hele ble dokumentert selvsagt. Men det hele anses av norske myndigheter som trakassering, ikke forfølgelser. Det står åpenbart i UNE sine interne rundskriv at vedtak kan fattes på bakgrunn av “innvandringspolitiske hensyn”.
Om tre til fire uker mister jeg retten å jobbe. Så nå jobber jeg 16 timer om dagen for å kunne tjene til rettsprosessen mot staten. Når jeg eventuelt kommer der jeg rømte fra, arresteres jeg på grensa. Og så, om jeg blir fortsatt i live ved retur, skal det være kun å sende hilsen til norske myndigheter fra fengslet med 8-12-års soning. Da skal de ikke lenger tvile på at det er snakk om forfølgelser. Men da blir det uten betydning for noen som helst her i Norge.
Nødrop
For meg dreier det ikke seg å få bli. Jeg får bli uansett i et annet europeisk land snart. Men det er jo viktig å få beskyttelse man har krav på og Norge er forpliktet til å gi henhold til internasjonale avtaler. I tilfelle de avtalene veier noe i Norge i det hele tatt. I motsetning til mystiske “politiske innvandringsregulerende hensyn”.
Jeg vil med dette bruke anledning til å be om hjelp til alle som kan støtte en desperat sjel. Jeg henvender seg til og ber med dette gjennom massemedier Hans Majestet Norges Konge, Statsministeren Jens Stoltenberg, partiledere og partiaktivister og norske humanitære organisasjoner om politisk bistand. Jeg ber alle dere som kan hjelpe til om juridisk rådgivning, og særlig advokater som kan tenke seg å ta opp saken i rettvesenet. Jeg ikke har noe nettverk i Norge, heller ikke tallrike venner eller noen som jeg kan få bistand fra.
Navnet på debattinnsenderen er endret av sikkerhetshensyn.
Innlegget er kraftig forkortet (red.)
