En godlynt kritiker

• Author
• Recent Posts

Claudio Castello

Journalist i Utrop

Latest posts by Claudio Castello (see all)

• Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
• The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
• Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024

Sibeko, som for tiden har tatt permisjon fra lærerjobben for å skrive bok, er født i Norge av norsk mor og sørafrikansk far.

Faren kom som politisk flyktning til Norge, og Sibekos første møte med Sør-Afrika kom ikke før hun selv var 18 år og apartheidsystemet var i ferd med å bli slengt på historiens skraphaug. Sibeko identifiserte seg sterkt med det sørafrikanske eksilmiljøet under oppveksten.

– Jeg ser på meg selv som norsk og sørafrikaner i eksil samtidig. Selv om jeg aldri har flyktet, vokste jeg jo opp i et eksilmiljø, sier hun bestemt.

For mange innvandrere er det å bryte med tradisjonelle seksuelle normer ekstremt vanskelig, for noen er det rett og slett farlig.

Hun beskriver det sørafrikanske miljøet i Norge som spesielt og veldig godt sammensveiset. Noe hun mener har kommet som følge av alle årene med apartheidstyre.

– Der nede var atskillelsespolitikken helt ekstrem. Her i Norge var du sørafrikaner uansett hva slags stamme du kom fra, eller om du var boer eller engelskspråklig.

Udramatisk å komme ut
For Sibeko har legning aldri vært noe tema. Hun flyttet tidlig ut av barndomshjemmet – før hun var ferdig med ungdomsskolen. Senere gikk hun på Fagerborg videregående i det som, ifølge henne selv, på folkemunne ble kjent som “den homoklassen”.

– Jeg husker det å komme ut den gang som en helt udramatisk greie. Faren min ble først lei seg, siden han trodde jeg ikke ville være i stand til å få barn. Når det gjaldt det sørafrikanske miljøet, var det ikke noe annet enn støtte å få. Jeg tror det har å gjøre med at det er så mange progressive politiske flyktninger der. På den annen side har de som kom som bibelstudenter heller ikke hatt noe å si på min legning.

Seksualitet er makt
Til tross for at Sør-Afrika i 2006 fikk kontinentets første ekteskapslov som likestiller par av samme kjønn med par av motsatt kjønn, blir fortsatt mange sør-afrikanske homoer, lesber, bifile og transpersoner utsatt for grove overgrep. Et av de mest ekstreme utslag av denne diskrimineringen er de såkalte “rettelsesvoldtekter”, som ofte gjennomføres mot lesbiske, med den forvirrede hensikt å gjøre dem heterofile med makt.

– Ja, det er grusomt. Samtidig må man se dette i lys av at Sør-Afrika er et land hvor store grupper mennesker har lav utdannelse og lever i ekstrem fattigdom. Fra apartheidsystemet har mange dessuten arvet en total mangel på respekt for liv og helse. Synet på annerledeshet, makt og det å være en av “de andre” er mye mer brutalt enn i Norge, og handler ikke bare om legning, men også om klasse, stamme og hudfarge. Og når såpass mange ser på like mange som “de andre”, er det jo helt katastrofalt, ikke bare for lesbiske, men for hele samfunnet.

Tilbakeskritt
Fra 2006 til 2008 var Sibeko nestleder i Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) og jobbet to år med å få til en ny ekteskapslov [felles ekteskapslov ble vedtatt i 2008, red. anm.]. Hun mener situasjonen for homofile innvandrere er blitt bedre fordi stadig flere organiserer seg og blir aktive i homomiljøene. Ifølge Sibeko er det nå blitt mulig for homofile med somalisk, pakistansk eller kurdisk bakgrunn å finne andre som deler deres erfaringer. Samtidig er hun klar på at mye gjenstår for denne gruppen.

– For mange innvandrere er det å bryte med tradisjonelle seksuelle normer ekstremt vanskelig, for noen er det rett og slett farlig. Verken homoorganisasjonene eller hjelpeapparatet for øvrig har nok kompetanse til å hjelpe folk i slike situasjoner. Kompetanse kommer med erfaring, og det er det foreløpig få som har.

Sibeko tror hun vet hvorfor enkelte etnisk norske i homomiljøene utvikler rasistiske og islamofobiske holdninger.

– Når talsmenn i visse islamske menigheter går offentlig ut og er for dødsstraff for homofili, blir jo folk redde. Også mindre ekstreme holdninger som at homofili er en sykdom, en skam eller en straff fra Gud, er noe mange føler at vi i Norge har kjempet oss bort ifra. Det har kostet blod, svette og tårer, og ingen har lyst til å ta den kampen en gang til. Da kan det virke enklere bare å kaste innvandrerne ut igjen.

Frihet, kultur og politikk
– Jeg har også lest at du har vært en del av Blitz-miljøet. Hvordan har det preget deg?

– For meg var det en svært lærerik tid, både hva gjelder politikk og kultur. Samtidig var det farlig, særlig med tanke på at man på sent 80-tall og tidlig 90-tall hadde et veldig aktivt nynazistisk miljø i Oslo. Men for meg var jo nynazistene farlige uansett. I motsetning til de fleste andre antifascister kunne jeg ikke velge ikke å tiltrekke meg oppmerksomheten deres.

Sibeko brøt senere med Blitz på grunn av uenighet om strategi i kampen mot nazisme.

– Men en del av hjertet ligger jo fortsatt der, sier hun med et smil.

Hva i huleste er integrering?
Så snart spørsmålet om hennes posisjon i integreringsdebatten nevnes, forvandles smilet til en oppgitt mine.

– Når jeg hører snakk om denne såkalte debatten, er det som om norsklæreren i meg vrenger seg. Ikke fordi jeg er uenig i det ene eller andre standpunktet, men fordi folk verken er enige med seg selv eller hverandre om hva integrering betyr! Og da er det ganske håpløst å diskutere hvordan man best kan oppnå det.

Sibeko hevder egenansvar og frihet til selvdefinering er viktigere enn alt snakk om hvorvidt man er bra eller dårlig integrert.

– Folk må ta ansvar for å velge sin egen bås, eller lage en ny hvis de ikke finner en som passer. Man kan ikke sitte å vente på at andre skal synes at man er norsk, man kan ikke spørre andre om lov til å leve det livet man vil i Norge. Og så må man selvsagt ta konsekvensen av valgene sine. Er du født i Norge, men velger å definere deg som utlending og ta avstand fra alt norsk, kan du jo ikke forvente at folk som definerer seg som norske tar det som et kompliment og gjerne vil bli vennene dine.

Fokus på “de andres” kamp
Sibeko ser gjerne for seg en fremtid hvor det å være homofil muslim blir like vanlig som cola og kebab.

– Egentlig liker jeg ikke å spå, men jeg håper ihvertfall på en samfunnsutvikling hvor folk respekteres uansett hva de er. Når det gjelder homokampen i visse minoritetsmiljøer, er dessverre minoritetene nødt til å kjempe den samme kampen som norske homofile kjempet på 70-tallet. Ingen andre kan gjøre det for dem. Heterofile ressurspersoner med fra miljøene det gjelder, kan likevel gi støtte og anerkjennelse, og vi andre homofile kan bidra med våre erfaringer og ressurser, sier Sibeko. Som nå skal legge samfunnsdebattanthanskene på hylla for en kort periode, la merkelappene seile sin egen sjø og gjøre det hun liker aller best: skrive bok.