Foto: Universitetsforlaget
Forfatteren tar for seg hvordan skolen håndterer etnisk mangfold, hvordan skolen og Pedagogisk-Psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) forholder seg til elever med etnisk minoritetsbakgrunn, og ikke minst hva dette har å si for gjeldende elevers læring og skolegang.
Leseren får først et innblikk i den historiske bakgrunnen for pedagogisk-psykologisk rådgivning, og hvilke rammer som har blitt gitt i utdanningspolitikken opp gjennom årene den siste tiden. Noe som er viktig for å forstå dagens situasjon. Men Joron Pihl legger ikke fingrene imellom i kritikken av PP-tjenesten og deres arbeid.
Kjent kritikk, ingen endring
For eksempel blir elevene intelligenstestet av PP-tjenesten. Testene er standardiserte og normerte for barn med norsk eller amerikansk språklig og kulturell bakgrunn. Når barn med pakistansk, arabisk eller somalisk bakgrunn tar disse testene, og gjør det dårlig på dem, så kan det like gjerne skyldes det språklige og kulturelle, men PP-tjenesten forklarer elevens evner eller vansker ut fra en test som ikke gir gyldige data. I og med at dette er en andreutgave av boken presiserer Pihl at denne kritikken fortsatt gjelder. Det vil si at PP-tjenesten har blitt kritisert for en slett praksis tidligere, uten at de har endret praksisen. Måten disse testene brukes på, fører åpenbart til at elever med etnisk minoritetsbakgrunn på helt feil grunnlag fremstilles som mindre intelligente.
Her er det er noe som skurrer, noe som absolutt ikke stemmer.
Graverende
Det er så graverende at jeg er overrasket over at det ikke har blitt rabalder. At ikke utdanningsetaten og departementet har reagert. For eksempel skriver Pihl: «PP-tjenesten diagnostiserer hele 79 prosent av minoritetselevene med en IQ under gjennomsnittet. Dette må kunne karakteriseres som et ekstremt resultat.» Og ikke nok med det: Ifølge PP-tjenesten har 21 prosent av den totale elevmassen med etnisk minoritetsbakgrunn en lettere mental retardasjon. Til sammenligning sier WHO at 1,5 prosent av jordens befolkning er utviklingshemmet. Her er det er noe som skurrer, noe som absolutt ikke stemmer. Pihl retter søkelyset mot noe som absolutt på tas tak i, egentlig burde det ha blitt gjort for mange år siden. Dette er en bok på over 300 sider, som gir god historisk bakgrunnsinformasjon og peker ut en vei videre. Men akkurat denne bruken av intelligenstester er så dramatisk, så alvorlig at det måtte komme frem.
Jeg håper denne boken starter en bevegelse som kan få en slutt på den systematiske undervurderingen og fordummingen av elever med etnisk minoritetsbakgrunn.
Bok:
Joron Pihl
Etnisk mangfold i skolen – det sakkyndige blikket (2. utgave 2010)
Universitetsforlaget
Om forfatteren:
Joron Pihl er pedagog og har den flerkulturelle skolen og profesjonsforskning som forskningsområde. Hun er professor ved Avdeling for lærerutdanning og internasjonale studier ved Høgskolen i Oslo.
