Foto: Flickr
I forrige spalte kom vi oss ikke på t-banen, så jeg tenker å fortsette litt der jeg slapp. For ikke veldig lenge siden fikk vi nye t-baner i Oslo. Fine, rene og ikke minst behagelige baner. Det jeg er mest fornøyd med, og særlig nå som vinteren nærmer seg og gradestokken kryper nedover til de blå tallene, er at ikke alle dørene går opp på hver stasjon. Tidligere, da vi fortsatt hadde de gamle, røde vognene fra 1960-tallet, rakk en nesten ikke å bli varm før en var fremme på neste stasjon hvor dørene gikk opp og kulden kastet seg over oss. Nå har dørene fått en knapp en trykker på hvis en skal av eller på. Du trykker, døren går opp og du kan stige på eller av. Såre enkelt.
Gale klager
Men det er tydeligvis ikke så enkelt for alle. Jeg har observert at noen forventer at døren skal gå opp nærmest ved at de bare tenker at den skal gå opp. Jeg kan opplyse om at det tar litt tid fra du trykker på knappen til døren går opp. Og da hjelper det ikke å trykke på knappen flere ganger. Heller ikke å trykke frenetisk en million ganger. Det er større sannsynlighet for at en ødelegger knappen heller enn at døren går raskere opp. Men vi kommer oss inn på t-banen på et eller annet vis. T-banen er stort sett presis og holder rutetiden ganske godt. Jeg sier det fordi jeg har opplevd så mange som bare klager. ”T-banen er alltid sen”, sier folk. Men den er ikke det. T-banen er stort sett presis. Og selvfølgelig, det skjer uforutsette ting, og det blir forsinkelser, men det må en tåle litt.
Unge sosialister?
Inne på t-banen takker Ruter deg for at du ikke har føttene på setet. Ja, bare hyggelig, sier jeg. Noen ganger har jeg bedt unge folk om å ta ned føttene fra setet. Da har jeg fått til svar at de som vasker banene må jo også ha noe å gjøre, ellers så mister de jobben. For en uttalt sosialist høres det ganske logisk ut. Men nei, jeg mener fortsatt at en ikke skal ha føttene på setet.
Sex, fest og mobiltelefon
Så sitter en der da, med føttene på gulvet, på vei hjem fra jobb. Kanskje litt sliten. Kanskje man leser en bok. Da hører en en stemme. Litt høyere enn det en ellers er vant til på t-banen. Det er en som sitter på banen og snakker i mobiltelefonen. Fullstendig oppslukt av samtalen. Det kan virke som om disse menneskene som sitter på t-banen og snakker i telefonen glemmer at de er på et offentlig sted og at det er andre mennesker der. For jeg har nemlig opplevd at folk har snakket om kjønnsykdommer, om den ville festen i helgen hvor man ble drita full og ikke husker hvem eller hvor mange man pulte. Jeg har hørt folk sitte på banen og snakke dritt om sjefen, eller fortelle en venn at man er utro mot kjæresten. Dette er de mest ekstreme tilfellene, og det er ikke så mange som holder på slik, men de finnes og de må beskyttes mot seg selv.
Derfor kan du neste gang lese om skikk og bruk for mobilbruk. Følg med!
Dette er de mest ekstreme tilfellene.
