Foto: Archie Hlophe
- Hvis vi ikke kan kurere det, la oss røyke det - 23.01.2015
- Oase for fattige og aids-syke - 08.09.2014
- Volden arves - 29.10.2013
Hendelsen fant sted i begynnelsen av oktober i fjor. Jeg befant meg tilfeldigvis like i nærheten og rakk frem til åstedet før politiet. Gutten var så vakker og uskyldig der han lå, kastet på dynga som søppel. Politikonstabel Andries Tshabalala fortalte meg at politiet etterforsker saken, dels som mordsak og dels som et forsøk på å skjule en fødsel. Gutten ble sannsynligvis tatt av dage like etter at han ble født.
Den grusomme historien fikk meg imidlertid til å tenke. Johannesburg – og Sør-Afrika, for den saks skyld – sliter med en stor befolkning som lever under fattigdomsgrensen. Mer enn femti prosent av innbyggerne i landet lever på mindre enn to dollar dagen. Landet har så vidt begynt å få kontroll over aidsepidemien, men har det største antallet hivpositive, 5,7 millioner, av alle land i hele verden. Arbeidsløsheten er mange steder over 40 prosent med de sosiale problemene det medfører.
Hva betyr det for barna, de aller mest sårbare sørafrikanere?
Sent en lørdagskveld mottok vi et par tvillinger gjennom hullet i veggen. To gutter. Bortsett fra bleier fra sykehuset var de nakne.
Vi spurte pastor Stanley Mashigo ved Door of Hope Children’s Mission i Johannesburg om hvor stort omfang problemet med forlatte barn er i Johannesburg-området. Svaret er sjokkerende. Berea Baptist Church ble grunnlagt på 1990-tallet av presten Cheryl Allen og er drevet av baptistkirken i Johannesburg. Ifølge websiden deres kunne man oppleve at så mye som mellom 40 og 50 spedbarn ble forlatt av mødrene sine hver eneste måned i Johannesburg.
– Barna overlates til å dø i villmarken, sier pastor Mashigo, – de kastes ut av høyhus, hives i søpla, skylles ned i toalettet, bindes fast til jernbanelinjen eller etterlates for å dø i en park.
– Samtidig så vi at mange av disse ulykkelige og fortvilte mødrene ville ha handlet annerledes om de hadde hatt et alternativ, fortsetter pastoren. – Vi kunne være det alternativet og åpnet dørene våre for å møte noen helt fundamentale problemer i indre by i Johannesburg, fortsetter han.
Mashigo hevder at stadig flere unge kvinner og jenter overlater sine nyfødte barn til seg selv. Han mener dette skyldes en umulig livssituasjon som følge av fattigdom og sosiale problemer, hiv/aids, hjemløshet og det han kaller ”umoralsk levesett”.
– Babyene kommer hit gjennom politiet som finner dem, gjennom folk i nærmiljøet som tar ansvar og gjennom sosialarbeidere eller sykehus som ringer og forteller at mor har etterlatt barnet like etter fødselen og stukket av. Og selvsagt hender det at desperate mødre kommer til oss med ungene sine selv. Vi får fra to til fire unge menneskeliv mellom hendene på den måten hver eneste uke, sier pastoren.
Det forhindrer likevel ikke at døde spedbarn stadig vekk blir funnet i det offentlige rom i Johannesburg.
Det trengtes derfor en radikal løsning, en løsning som kan gi de fortvilte mødrene håp og muligheten til å skape et liv for barnet sitt i stedet for å bli mordere. Løsningen ble Children’s Mission med ”Håpets dør” som ble åpnet i 2003. Håpets dør er rett og slett et hull i muren rundt baptistkirken i bydelen Hillbrow i Johannesburg. Det ser ut som en slags postkasse hvor fortvilte foreldre kan åpne døren og legge barnet sitt der uten at noen får vite hvem de er.
– Det kan skje når som helst på døgnet, forklarer Mashigo, – men de fleste slike hemmelige overleveringer skjer om natten, da det er stille på gatene i Hillbrow, en bydel som har rykte på seg for mye gjengkriminalitet.
– En sensor i postkassen varsler dem som er på vakt i kirken og barnehjemmet straks et barn er plassert der, slik at det tar ikke mange minuttene før barnet er i trygge hender, sier Mashigo. – Noen mødre stikker av før vi får kontakt med dem, mens andre venter for å forklare oss hvorfor de ikke kan ta vare på barna sine, fortsetter pastoren.
Han kan fortelle at siden ordningen startet har Door of Hope Children’s Mission tatt seg av 560 barn. 50 av dem kom til misjonen gjennom denne nokså spesielle kanalen. 200 har blitt adoptert bort, men enkelte blir værende og noen få gjenforenes med sine mødre. – Det er mange i Johannesburg som vet om ”hullet i veggen” for vi har delt ut brosjyrene våre i ulike lokalsamfunn, på politistasjoner og blant sosialarbeidere.
– Vi har en rekke barnehjem for barna, små hjem, mens de venter på adopsjon. Vi jobber sammen med kristne adopsjonsbyråer som har kontakt med potensielle foreldre både i Sør-Afrika og andre steder i verden.
Mashigo legger til at med aids’ herjinger i Sør-Afrika samarbeider de tett med myndighetene og er alltid på utkikk etter flere hjem som kan passe for en voksende skare av foreldreløse spedbarn. Han forteller en historie som sier sitt om de ansattes ofte dramatiske hverdag:
– Sent en lørdagskveld mottok vi et par tvillinger gjennom hullet i veggen. To gutter. De var pakket inn i ett teppe og lagt i postkassen. Bortsett fra bleier fra sykehuset var de nakne. De var ikke identiske, men helt klart brødre. Navlestrengene satt fortsatt på og moren hadde sannsynligvis bare reist rett hit til oss etter at hun var utskrevet fra sykehuset. Tvillingene var hos oss i fire måneder. Så ble de adoptert av en familie i USA.
Pastoren understreker at de gjerne tar imot frivillige som vil gjøre en innsats for utsatte spedbarn i Johannesburg og at pengegaver også er velkomne.
