Foto: Flickr.com
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Flerkultur innbyr til ulike, individuelle og spennende livsløp. Noen føler seg med en gang hjemme i det nye landet og internaliserer automatisk de nye verdiene og den nye kulturen. Andre vil gjerne beholde litt det opprinnelige, mens andre igjen beholder alt og danner i sin hjerne “en stat i staten”.
“Avvisning” i form av blant annet rasisme og diskriminering er medaljens bakside. Å komme til et nytt land og (for mange) lære å forholde seg til en helt ny og totalt annerledes kultur er en enorm utfordring. Og for en tredje gruppe, som jeg tar for meg i denne kommentaren, kan det få en negativ dobbelkonsekvens.
Faller mellom to stoler
I møtet mellom kulturer er det avgjørende hvem som har definisjonsmakt, og det å falle mellom to stoler, eller i dette tilfellet, to nasjonaliteter og kulturer (eller gjerne flere) kan være en sterk belastning. Som oftest er det majoritetsbefolkningen som ender opp med å diskriminere. Men for den som faller igjennom kan “avvisningen” fra sine egne være like hard og til og med vanskeligere å svelge.
Folk som ikke passer inn eller ikke omfavner en bestemt identitet, behandles som et søppelmenneske.
Eksemplene er mange. Nylig skrev vi i Utrop om utviste kosovoserbiske familier som endte opp med å bo i rønner uten innlagt strøm og vann i utkanten av Beograd, bli trakassert og kalt for “søppelserbere” av de lokale. Familiene følte lite tilhørighet til Serbia, og lengtet etter Norge. Likevel ville ikke Norge ha dem.
Før jul var jeg også på et flerkulturelt medieseminar i Tyrkia. En av sakene handlet om tysk-tyrkere som flytter tilbake til Tyrkia. Rasismen, arbeidsledigheten og diskrimineringen i Tyskland har blitt for mye for mange, og folk vender tilbake til foreldrenes og besteforeldrenes hjemland for å prøve lykken. Likevel finner man intet tyrkisk paradis, men et land hvor konkurransen om arbeidsplassene er skyhøy, korrupsjonen og vennetjenestene regelen fremfor unntaket og sosiale hjelpeordninger nærmest fraværende. I Tyskland ble man diskriminert fordi man ikke var “tysk nok”, og i Tyrkia skjedde det samme fordi man ikke var “tyrkisk nok”.
“Søppelmennesket”
Selv skal jeg innrømme at jeg har vært heldig. Når jeg har blitt konfrontert av andre chilenere, både her og der nede, om hvorfor familien min og jeg forlot landet og blitt stemplet som “søppelchilener”, har jeg heldigvis hatt en sterkt innprentet norsk-europeisk identitet å vende tilbake til.
Andre lider dessverre. I en tid hvor identitet, nasjonal tilhørighet og statsborgerskap har større definisjonsmakt enn på lenge (hvis jeg har forstått professor Hylland Eriksen korrekt) mener jeg det å være identitets- og tilhørighetsløs har mange likhetstrekk med papirløshet. Folk som ikke passer inn eller ikke omfavner en bestemt identitet, behandles som et søppelmenneske. Og det er jo selvsagt helt uakseptabelt, pass eller ei.
Hvis det var en ting som motiverte de aller første som vandret ut, ofte langt av sted til ukjent mark, var det å skape seg et bedre liv for seg selv og sine etterkommere. Når man ser at de samme etterkommerne ofte ikke har en fremtid, verken i ankomst- eller opprinnelseslandet, er det en kilde til den største fortvilelse.
