Foto: Jessica Allande
Japan er på alle måter et fredfullt, moderne og velstående land, men også svært isolert og homogent, både kulturelt og etnisk. Det er vanskelig å tilpasse seg i en ekstremt hierarkisk kultur der god kommunikasjon er å lytte i stedet for å snakke, der harmoni er bedre enn kritikk, og der gruppen blir sett på som viktigere enn individet. For utlendinger kan landet virke ekskluderende. «When in Rome, do as the Romans Do» er lettere sagt enn gjort. Og når det er sagt, jeg har hatt mine valgmuligheter: Ingen har tvunget meg til å være i dette landet på grunn av krig eller uro.
Til tross for at mennesker lærer stadig flere språk og de teknologiske mulighetene for kommunikasjon aldri har vært bedre, er kulturforskjeller fortsatt grobunn for store konflikter folkegrupper imellom. Den globaliserte hverdagen er blitt et faktum på godt og vondt, men den har kommet for å bli. Utfordringene er mange, men det er også mulighetene.
Nasjonalisme
La det være klart: Det skal ikke være noen tvil om at språkkunnskaper er en grunnleggende forutsetning for å kunne delta i samfunnet og demokratiet for øvrig. Dette bør og må være et satsningsområde for å få til en vellykket integrering.
Imidlertid er det lett å kjenne avsmak når fraser som «Norge for nordmenn» dukker opp, eller når det hevdes at innvandrere må lære seg norsk kultur. I et historisk perspektiv er nasjonalisme ofte blitt brukt som et redskap for å rettferdiggjøre krig og ondskap mot «de andre», som et skalkeskjul i en oss-og-dem-tankegang. Det er destruktivt og skaper en forestilling om et fellesskap som virker mer ekskluderende enn inkluderende.
Og «norsk kultur» er neppe overlegen – eller upåvirkelig av – andre kulturer, slik det gjerne kan virke som. Innvandrere er neppe dårligere til å tilpasse seg nye omgivelser enn andre. Nordmenns tilpasningsevne i utlandet skal ikke overvurderes – fjorårets eksplisitte bilder i norske aviser av festglade norske ungdommer på ferietur til sydligere strøk som Magaluf, Kos, Ayia Napa og Mallorca kan neppe tilskrives mangelen på barne-tv, folkeeventyr eller musikkorps. For ofte ligger ikke problemet i utilstrekkelige språk- eller kulturkunnskaper, men manglende respekt og forståelse for andre mennesker.
Asylpolitikken er urettferdig
Imidlertid er det lett å forstå kritikerne av asyl- og integreringspolitikken, i hvert fall slik den praktiseres i dag.
Dessverre tror jeg ikke noen har innsett hvilket fantastisk utgangspunkt og potensiale Norge har.
Det er uproblematisk at Norge må følge internasjonale forpliktelser, eller at det ikke kan gjøres unntak fra regler selv om det dukker opp ekstreme tilfeller – det er jo nettopp forutsigbarheten som kjennetegner et godt demokratisk rettssystem.
Imidlertid er det lett å føle seg uvel når Norge beskytter mennesker som Mirsad Repak, krigsforbryter fra Bosnia, og mullah Krekar – som tilsynelatende er imot det norske demokratiet, som han på samme tid gjemmer seg bak – mens Kamuran Kaplan, trebarnsfar med ti års arbeidstid i landet, eller Maria Amelie, som har levd «papirløst» i Norge i åtte år, men som har integrert seg usedvanlig bra, må sendes ut. For meg framstår det som pinlig dobbeltmoral at nordmenn skal redde verden ved å påpeke menneskerettighetsbrudd i andre land samtidig som vi har et system som i praksis begrenser livsutfoldelsen til mennesker på grunnlag av formaliteter.
For et slikt system er, slik jeg ser det, grunnleggende urettferdig. Det er derfor skammelig når statssekretær Pål Lønseth argumenterer med at en annen ordning vil undergrave asylpolitikken og befolkningens respekt for asylinstituttet. Det burde være en vekker for de rød-grønne at en tredjedel av Norges befolkning vurderer å stemme Frp ved neste stortingsvalg.
Integrering et samfunnsansvar
Alle har et ansvar for å skape et bedre samfunn. I tråd med framveksten av velferdssamfunnet har staten tatt på seg stadig flere oppgaver som tradisjonelt har tilhørt familien. Det er derfor lett å skylde på staten for at ting ikke fungerer som de skal, herunder dårlig håndtering av innvandrere. Men at ressursene ikke strekker til, eller at statens apparat ikke er effektivt nok, har finanskrisen og miljødebatten vært gode eksempler på. I den moderne og globaliserte verden bør integrering derfor være et felles ansvar.
Å kunne forstå – som ikke betyr det samme som å respektere eller tolerere – andre kulturer har ikke minst betydning for Norges økonomiske framtid. Enkelte har vært talsmenn for at innvandringen ødelegger det norske velferdssystemet, men det bør også stilles spørsmål om hvorvidt manglende forståelse og respekt for andre kulturer kan være minst like destruktivt.
Kultur som økonomisk verdi
I våre finanskrisetider har verdens økonomiske makt gradvis forflyttet seg økonomisk – fra tradisjonelt sterke vestlige land i Nord-Amerika og Europa til vekstmarkeder i Sørøst-Asia, for ikke å glemme BRICS-landene, Brasil, Russland, India, Kina og, nå nylig, Sør-Afrika. Den moderne verden kjennetegnes av kulturelt mangfold snarere enn av homogenitet. Når det retorisk spørres om hva Norge skal leve av etter at gass og olje har tatt slutt, bør det være et minstekrav å tilpasse seg i en stadig mer globalisert og internasjonal verden. Dessverre tror jeg ikke noen har innsett hvilket fantastisk utgangspunkt og potensiale Norge har i denne sammenhengen.
Det koster så lite å være åpen, imøtekommende og tålmodig. Og for de som ønsker å bidra med noe ekstra, finnes det asylmottak rundt omkring i landet som gledelig tar imot frivillige språk- og kulturlærere. De som bastant mener at det finnes en typisk norsk kultur, bør ha de beste forutsetninger for å kunne bidra på dette punktet.
Godt nytt år, Norge!
