Foto: Karen-Margrethe Ali
- Livet på søppelplassen - 29.07.2013
- Ei utstrakt hånd – tiggerne i Dhaka - 14.01.2011
- TilStockholm med Ung Muslim - 12.05.2009
Dhaka, hovedstaden i Bangladesh, et av verdens mest fattige land, har 12 millioner innbyggere, hvorav 3,6 millioner er fattige og bor i slumområder. Flere av disse overlever ved hjelp av tigging. Turister og personer fra Vesten som er bosatt i Dhaka, er forbundet med rikdom. Derfor er de spesielt utsatt for tiggere selv om de lokale heller ikke slipper unna.
Mange av tiggerne oppleves som intense og utholdende, noe som ofte medfører at følelser av medlidenhet lett kan gå over til irritasjon.
De områdene hvor det er mange tiggere, er der det er mest folksomt; utenfor moskeene, spesielt under muslimske høytider, på større utendørs arrangementer, utenfor kjøpesentre, ved jernbanen, utenfor sykehus, i parkene og i veikryss. Noen funksjonshemmede tiggere observeres humpende på krykker, andre blir plassert på et egnet sted for å tigge tidlig om morgenen av et familiemedlem og hentes om kvelden. En del blir trillet i en hjemmelaget vogn langs gatene. Mens de som er dårligst stilt, ligger på bakken eller ruller rundt i gatene.
Han er ikke ditt barn, du har bare lånt han til tigging fordi du ikke gidder å jobbe!
Selma, ei ung tiggende mor
Ikke alle tiggere er funksjonshemmet. Det finnes en del enslige mødre som tigger fordi de har små barn og ingen til å passe dem slik at de kan jobbe. En av disse er Selma, ei enslig ung mor på 16 år.
Vi treffer henne i et gatekryss hvor det befinner seg mange andre tiggere denne ettermiddagen. Selma har sønnen Selim på armen når hun henvender seg til bilene som stopper for rødt lys. I dag er det lite fortjeneste, de fleste vifter avvisende med hånden selv om Selma peker på guttens skabbete kropp og sier hun trenger penger til medisin.
Trafikken stilner og det blir tid til en prat. Faren til barnet har stukket av, og hun bor sammen søsteren, som også tigger. Selma sier hun ikke tjener mye på tiggingen; 70-80 taka (7-8 kroner) i gjennomsnitt per dag.
– Noen er mer opptatt av hvor barnets far er, og hvorfor han har stukket av heller enn å gi penger, andre ser strengt på meg og sier at pengene de gir skal gå til barnet. Ja, det finnes de som kjefter løs og ber meg pelle meg vekk fra gata å ta bedre vare på gutten min, sier hun da vi spør hvordan hun opplever det å måtte tigge. – Det er litt av hvert man må finne seg i denne bransjen, tilføyer hun med et sukk.
– Disse tjener mye mer enn meg, sier hun, og nikker mot ei blind jente som føres fra bil til bil av sin mor tett etterfulgt av en mann som hopper rundt på krykker. – Det er jo mer synd på de enn meg, da, sier hun ettertenksomt.
Selim leker på fortauet med de andre barna, men så går han lei, og strekker hendene opp mot moren. En kvinne som har lyttet til vår samtale, ser mistenksomt på Selma og barnet, og utbryter irritert:
– Han er ikke ditt barn, du er alt for ung til å ha et barn, du har bare lånt han til tigging fordi du ikke gidder å jobbe!
Hennes påstand er ikke noe nytt, men gir klart uttrykk for en utbredt oppfatning av tiggende kvinner med barn. Selma blir sint, hun åpner blusen, legger Selim til brystet og i det han suger til seg melk sier hun mens hun ser triumferende på damen:
– Ser De her, hvem er nå dette sitt barn, tror De?
Rana, tiggeren som lurer alle
Tidlig en morgen i en park i et av de bedre områdene i Dhaka får vi øye på Rana.
Han har en muslimsk hatt på hodet, hilser de forbipasserende ærbødig med den muslimske hilsen ”salamalikum” etterfulgt av et stort smil. Han hadde polio da han var barn og ryggen er skjev. Han kan ikke gå og humper av gårde med klossete bevegelser. Han sier han bor i et slumområde utenfor Dhaka, og tar bussen hver dag til byen for å tigge penger til den fattige familien. Vi får naboens mobilnummer, og Rana sier vi må besøke han når vi er i hans hjemtrakter.
Da vi kontakter han noen dager etter, er han mer nølende til vårt besøk, men henter oss på avtalt plass i en rickshaw (sykkeldrosje). Den viser seg å være hans egen som han leier ut. Ranas hjem er ikke i slummen, slik han hadde fortalt; leiligheten har bra standard med både møbler, tv og dvd-spiller, og mobilen vi hadde kontaktet han på er hans egen. Vi treffer bestemor og to voksne søstre som alle forsørges av Rana. Søstrene jobber ikke, men lar seg forsørge av brorens tigging i påvente av gode ekteskapstilbud.
I stua er det plassert flere hindu-statuer, og bilder av guder henger på veggene. Det viser seg at Rana ikke er muslim som han utgir seg for når han tigger, men hindu!
Han er veldig flau over avsløringen. Han sier at han ikke ville tjent så mye om folk hadde forstått at han var hindu i et land som Bangladesh, hvor cirka 90 prosent er muslimer og bare rundt 9 prosent er hinduer. Ut fra hans levestandard må vi konkludere med at han sikkert har rett.
Ikke alle har det så bra som Rana. Vi ser flere rullende tiggere i gatene. Kroppene er sterkt deformert, de har polstringer på knær og albuer som beskyttelse mot stein og asfalt.
De har en ting felles; når vi gir penger i skåla de har foran seg, stopper de opp, løfter de deformerte hendene mot himmelen og ber Allah om å velsigne oss og gi oss et godt liv…
Selger eller tigger?
Vår sjåfør har kjørt rundt i Dhaka i 20 år, og hans påstand er at det har blitt flere tiggere, men at noen tiggere har fått støtte fra private organisasjoner til å etablere ”small business” slik at de nå er selgere. Han peker ut flere selgere som han drar kjensel på, og sier har blitt ”rehabilitert” fra tiggingen.
Ei lita jente som selger blomster ved et veikryss har fått øye på oss da vi må stoppe for rødt lys. Hun skynder seg bort med en bukett med halvvisne blomster fulle av små dyr, som hun ivrig stikker inn gjennom bilvinduet. Før vi får sagt noe som helst, er prisen på blomstene halvert, og som den erfarne selger hun er, forstår hun at disse blomstene ikke er akkurat midt i blinken for oss selv om prisen går enda et hakk ned. Like før det skiftes til grønt lys, fjernes blomstene raskt, ei hånd stikkes frem og hun sier med en bestemt stemme:
– Glem blomstene, men meg noen penger likevel, da!
I et fattig land som Bangladesh, omtrent uten trygdesystem, vil det alltid være en del av den fattige befolkningen som må tigge for å overleve. Min norske bakgrunn bidrar til at jeg synes synd på de fleste som må tigge, og at jeg i motsetning til en del av de lokale innbyggerne ikke har så sterke meninger om hvilke tiggere som er mer trengende enn andre, selv om synet av rullende tiggerne er det sterkeste.
Begrensningen av hjelpen man kan bidra med og antallet man kan nå, er for lengst innsett.
Hvilke unnskyldninger man kan komme med for å skynde seg forbi en tigger når man har for stort hastverk til å ta opp lommeboka, og tiggerens mange kolleger skimtes faretruende nær, har jeg etter mange års opphold i Dhaka fremdeles ikke lært.
