Fint med flerkulturelle fosterfamilier

Flerkulturelle fosterfamilier er et nytt fenomen, og spørsmålet er om det kan være bra eller dårlig.

 

Det har vært noe forskning på flerkulturelle fosterfamilier. Marit Skivenes har ledet et prosjekt der hun sammenlignet USA, England og Norges barnevernapparater og bruk av fosterhjem for blant annet innvandrerbarn.

Stort behov
Vi lever i en tid der mennesker flytter på seg og bruker mye tid på tilpasse seg til nye samfunn. Det er viktig å kunne rekruttere familier med ulik bakgrunn for å tilfredsstille fosterbarnets og foreldrenes behov. I blant er det et ønske å kunne plassere barn med annen etnisk, religiøs, kulturell eller språklig bakgrunn i fosterhjem med lignende bakgrunn.

Det er positivt for flerkulturelle barn å komme inn i en familie som har erfaring med å tilpasse seg nye steder og samfunn

Det er vel her i Norge særlig aktuelt for barn fra Afrika (Etiopia, Somalia) og Asia (Tyrkia, Pakistan, Vietnam).

Det er ingen tvil om at det trengs flere fosterfamilier, og at de må være kvalifiserte. Godt språk er et krav som dukker opp hele tiden. Men viktigst av alt er barnets beste, dette er barn som trenger ekstra omsorg og oppmerksomhet.

Religion viktig
En problemstilling er fosterbarn som har to kulturer å forholde seg til, dette kan være muslimske barn. Mange tenker nok at de barna som ender i norske fosterhjem er heldige som slipper religion. Det er jeg ikke enig i fordi religionen gjerne er noe som har vært en del av dem og deres identitet, og jeg synes det er trist om noen barn mister deler av sin identitet. Det ligger stor verdi, innsikt og kunnskap i det å tilhøre to kulturer og det å tro på en religion. Det er en styrke som ikke har blitt anerkjent enda. Derfor er jeg glad for at behovet for flerkulturelle fosterfamilier nå anerkjennes.

Fosterbarn kjenner som regel til sitt biologiske opphav, de har skikker og tradisjoner, minner og erfaringer. Fosterhjem er i de aller fleste tilfeller ikke en varig løsning. Jeg tror at så lenge barnet og familien har et positivt, men avslappet forhold til opphavslandet sitt, vil det ikke føre til store identitetskriser. 

Barnet som er flerkulturelt trenger å lære ta vare på språk og kultur som en styrke. Det er særlig snakk om barn som er litt eldre og kan returnere til foreldrene. Det beste for barnet vil ofte være å få lov til å bevare sin utviklede identitet. Det ligger etter min mening fordeler i det å være tokulturell.

Jeg vil tørre å påstå at flerkulturelle fosterfamilier vil være enda bedre enn etnisk norske fosterfamilier. De fleste som stiller opp for å være fosterfamilier, er åpne og inkluderende. De ønsker å påvirke fosterbarnet gjennom sin livsstil, og i hovedregel vil fosterbarnet kopiere sine fosterforeldre selv om barna i noen få tilfeller går egne veier.

Barnets foreldre vil føle en ekstra trygghet når minst én av fosterforeldrene har samme kulturbakgrunn som dem selv. Er barnets foreldre muslimer og ikke vil at barnet skal spise svineprodukter, så føler de seg tryggest om barnet havner i en familie med forståelse for dette. 

Fosterbarnet ender hos en fosterfamilie og bygger sin identitet. Det som er positivt med det flerkulturelle, er at barnet kommer inn i en allerede flerkulturell familie som har erfaring med å tilpasse seg nye steder og samfunn. Så det er ikke alltid at det å bli mest lik det norske er nok eller best for fosterbarnet. 

Det er likevel viktig å huske at barnevernets vurdering av hvilke behov barnet har, selvsagt står sentralt, og noen ganger kan det være bra for flerkulturelle barn å få etniske norske fosterforeldre.