- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
I kjølvannet av Marie Amelie-saken og dagens muntlige spørretime på Stortinget, hvor statsminister Stoltenberg hardnakket forsvarte egen, regjeringens og statsforvaltningens måte å agere på, er det lett å skjønne tegningen og se hvor våre folkevalgte står hen.
Stoltenberg får så hatten passer av opposisjonen og organisasjonene. Venstre-leder Trine Skei Grande mener Norge nå har den hardeste asylpolitikken i Europa og går hardt ut mot statsministeren. Såpass hardt at hun beskriver asylpolitikken under hans administrasjon som enda mer høyrevridd enn Italias under Silvio Berlusconi. Lederen i Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, sier han har overtatt “rollen som talsmann for bunnsjiktet i dette samfunnets humanistiske arv og verdier”.
Paragraf-folket
Hadde jeg vært Stoltenberg akkurat nå, hadde jeg vært meget bekymret. Karakteristikkene han får er ikke bare verbale bokseslag, men fratar ham mye moralsk legitimitet i denne saken. Både han, justisminister Storberget, statssekretærer og andre fremstår som et rene representanter av paragraf-folket. Uten evne til å vise skjønn og med en 100 prosent etterfølgelse av lover og forskrifter som eneste retningslinje.
Et grønt kort-system er neste naturlige skritt for å erstatte dagens stramme regelverk.
Amelie-saken har på flere måter likhetstrekk med Hardanger-saken og striden om oljeutvinning i Lofoten. Grasrota (og faktisk en stor gruppe Ap- og SV-velgere) har man unnlatt å rådspørre og glemt fullstendig. Troen på at en folkemening som skulle være mer “innvandringsfiendtlig” enn noensinne og pent klappe for at jenta fra Kaukasus skulle vises det røde kortet og sparkes hele veien til Vladikavkaz har slått fullstendig feil. Istedet har Amelie endt opp som den moralske vinneren, selv etter å blitt tvunget opp i et Aeroflot-fly med bestemmelsested Moskva. Og Stoltenberg og de rødgrønne lidd et tilsvarende stort nederlag.
Grønt kan redde rødgrønt?
For meg virker det som om saken har hatt en radikal og dyptgående effekt på hvordan asylsøkere sees på av det uoffisielle og offisielle Norge. Aldri før har vi som samfunn vært mer bevisste på denne gruppens vilkår og livssituasjon enn i løpet av de siste ukene.
Som nasjon har man kanskje innsett at det å være en øy eller festning ikke er gjennomførbart i det lange løp. Men man kan heller ikke tillate helt åpne grenser. For per dags dato har ikke Norge kompetansen eller økonomien til å ta seg av og integrere “absolutt alle”. Et middelvei må likevel finnes, og om den ikke er rødgrønn så er den i alle tilfeller grønnfarget.
Et grønt kort-system er neste naturlige og selvfølgelige skritt for å erstatte dagens stramme regelverk. “Grønt kort-etaten” bør få samkjørt myndighet både når det gjelder arbeidsinnvandrere og flyktninger, og administreres gjennom ett kontor eller statlig tilknyttet nettverk som er forsvarlig finansiert og har tilstrekkelig kompetanse til å for eksempel å sette seg inn i de ulike landenes politiske forhold, opprette fadderordninger, samt kartlegge alt fra bakgrunn for ankomst til mulige kulturelle utfordringer og den nyankomnes yrkeskompetanse. Først når man ser at den nyankomne virkelig kan være en trussel mot landets sikkerhet eller ha kommet i kriminelt øyemed, kan man vise det røde kortet. Inntil videre er det grønt som gjelder.
Skal dette gjøres, så må det gjøres skikkelig. Og litt mer politisk vilje bør vel strengt være ikke verre enn flere grå hår på hodet og flere nedslående meningsmålinger. Er det én ting Amelie-saken har vist, er det at dagens system er overmodent for en kraftig “home makeover”, både innvendig og utvendig. Finn fram grønnmalingen!
