Alle som snakker om og diskuterer integrering har sin definisjon av hva integrering innebærer. Politikere sitter i debattpaneler og snakker forbi hverandre. Folk flest sitter hjemme i stuene sine og blir frustrerte over disse innvandrerne som ikke vil la seg integrere. Men hva er egentlig integrering? Og når er man integrert i et samfunn? Jeg har ingen bastante og skråsikre svar, men jeg har tenkt litt på hva integrering egentlig er og hvordan vi kan oppnå det. Jeg har kommet frem til noen punkter som jeg mener er helt essensielle.
Språk og samfunnsfag
Det er helt essensielt å lære seg norsk. Uten norsk kommer man ingen vei i Norge. Men det tar tid å lære seg et nytt språk. For noen vil det ta kortere tid, for andre vil det ta lengre tid. Det er nemlig ikke bare bare å lære seg norsk heller. Og det er mange faktorer som spiller inn på hvor raskt og lett en lærer seg språket. I tillegg er det viktig å huske på at ”innvandrere” er en meget variert gruppe mennesker. Du vil finne folk som har doktorgrad, og du vil finne folk som aldri har gått på skole. Og det sier seg selv at hun som har doktorgrad vil ha andre, og mest sannsynlig bedre, forutsetninger for å lære seg norsk enn hun som aldri har gått på skole. Derfor bør alle få tilbud om gratis språkopplæring. Akkurat som det er viktig å kunne språket, så er det like viktig å kunne noe om det norske samfunnet. Om forskjellige institusjoner, om det politiske systemet, om rettigheter og ikke minst plikter. Mange mener at ansvaret for å integrere seg ligger hos innvandreren. Jeg er helt enig i det, men det ligger også et visst ansvar hos staten for å legge til rette for integreringen. Man kan ikke forvente at innvandrere skal integrere seg uten at det blir lagt til rette for det.
Arbeid
Det andre som er viktig for å integrere seg i Norge er arbeid. I Norge er arbeid en viktig del av livet. Og det er viktig for både det profesjonelle og sosiale nettverket. Har man ikke arbeid så har man ingenting. Derfor er det viktig å få alle i arbeid. Men det er ikke alltid like lett å få jobb hvis man heter Fatima eller Mohammed. Jeg klager ikke, jeg bare konstaterer det. Derfor bør anonyme søknader innføres. For jeg vil tro at arbeidsgiver er interessert i å få den beste søkeren, uansett hva hun heter. Og man skulle tro at stat og kommune ville gå foran som et godt eksempel.
Sosial boligbygging
En del folk er bekymret over at innvandrere bosetter seg i samme områder. Mange av de samme folkene ytrer en bekymring for ghettodannelser. Men jeg tror det har en sammenheng med sosial og økonomisk klasse, og da særlig det siste. Innvandrere havner gjerne i den laveste økonomiske klassen. De fleste innvandrere bor i Oslo. Boligene på Oslo øst er betydelig billigere enn på Oslo vest. Folk bosetter seg der hvor de har råd til å bosette seg. Dermed bor mange innvandrere og etniske minoriteter på Oslo øst. Hvis man ønsker økt integrering, så bør en ha en boligpolitikk som gjør det mulig for folk, uansett inntekt, å bosette seg hvor som helst i byen. Det er i seg selv ikke noe galt i at mange etniske minoriteter bor på samme sted. Det er fullt mulig å vokse opp på Furuset i Groruddalen og bli norsklærer. Men jeg ser på det som viktig å ha hvite norske venner og bekjente. Det er ikke viktig bare for innvandrere, men det er minst like viktig for hvite nordmenn. Integrering går ikke nødvendigvis bare en vei, men jeg ser på det slik at integrering går alle veier, og alle må gi og ta litt.
Kulturelle koder
Man kan lære seg språk, faktakunnskap om samfunn og politikk. Man kan få seg en jobb. Men det som kanskje tar lengst tid å lære er kulturelle koder. Det er de uskrevne og uuttalte normer og koder som tar lengst tid å lære. Men også det må læres. Vi kan, på en noe flåsete måte, si at de kulturelle kodene får vi inn med morsmelken. Men nei, de læres fra vi er barn til vi blir voksne, og enda litt til. Og man kan prøve å forestille seg hvordan det er å komme til et helt nytt land, et ukjent samfunn hvor du ikke kjenner til noen normer, du kjenner ikke til språket, og du vet ikke hvordan du skal ta deg frem. Det kan ikke være noe annet enn skummelt. Språk er nemlig ikke bare språk, det er også kultur. Når man møter noen i Norge og spør ”Hvordan går det?” så kan man ikke bare legge ut om hvor fælt man har det (med mindre det er en veldig god venn). Dette er like mye kultur som språk, og dette tar tid å lære.
Oppsummert kan vi si at det er ikke viktig å kunne gå på ski eller å forskanse seg på avsidesliggende hytter. Det viktige for å integrere seg er språk, kunnskap om samfunn og politisk system, arbeid, nettverk og å beherske kulturelle koder. Som innvandrer er det veldig mye man skal lære seg, og det tar tid. Så tålmodighet er en dyd, også her. Tross alt, vi bruker 13 år på å integrere norsk ungdom i det norske samfunnet, og selv da lykkes vi ikke med alle.
