Etter at en mindre demonstrasjon foran egyptisk høyesterett tirsdag 25. januar utartet til en voldsom, ukontrollert aksjon, har opprøret i det nordafrikanske landet bare økt i styrke. Volden har vært urovekkende, og fire dager etter opprøret startet gikk Barack Obama ut og advarte president Hosni Mubarak mot den eskalerende brutaliteten i sammenstøtene mellom demonstrantene og sikkerhetsstyrkene. Aksjonistene har lagt ut videoer og bilder på internett som dokumenterer overgrep fra myndighetene. Sistnevnte har svart med omfattende tiltak for å hindre internettilgang i landet.
Egypt er den folkerikeste staten i regionen og har lenge vært sett på som en av de mest stabile av araber-landene. En kollaps har ikke vært et scenario mange analytikere har sett for seg. Om Mubarak, som har sittet ved makten i hele tretti år, skulle bli tvunget til å gå av, vil det få vidtrekkende konsekvenser for hele regionen. For arabiske diktatorer vil det være et kraftig signal om at noe grunnleggende har forandret seg. For protestbevegelser rundt om i den arabiske verden vil det bety en kraftig vitamininnsprøytning.
Det er imidlertid mye som er usikkert. Opposisjonen er splittet, og selv om store deler av protestbevegelsen er enig i kravet om demokrati, er det slett ikke alle som ønsker seg en utvikling i mer vestlig retning. Den best organiserte politiske bevegelsen, Det muslimske brorskapet, står langt fra det vi forbinder med demokratisk tradisjon her i Norge. Presidenten har, som et svar på demonstrantenes krav, beordret sin nye statsminister Ahmed Shafiq til å gjennomføre demokratiske reformer i ekspresstempo og skape nye arbeidsplasser. Det store spørsmålet er nå om protestene lar seg stoppe med slike erklæringer ovenfra, eller om det må et nytt styre til for å roe gemyttene.
Det egyptiske folk fortjener et styre som kan ivareta deres interesser på demokratisk og rettferdig vis.
Veien mot demokrati i Asia og Afrika har etter frigjøringen fra kolonistyret vært full av hindringer. Likevel har stadig flere folk og land fått selvstendighet og folkestyre siden 1960-tallet. Et aktuelt eksempel på dette er Sør-Sudan. Det vi ser starten på i araber-verdenen nå, kan gi assosiasjoner tilbake til årene rett etter 1989, da Sovjet-imperiet gikk i oppløsning. Det beste vi kan håpe på er at Egypt, som viktigste land i regionen, skal få en tilsvarende demokratisk flodbølge til å skylle over sine naboland, og at overgangen til et mer rettferdig og representativt styre vil kunne skje så fredelig som mulig. I verste fall kan vi få se en reaksjon med undertrykkende mottiltak fra autokratiske ledere.
Her hjemme i Norge støtter eksil-egyptere protestene mot Mubaraks regime, som ses på som korrupt og skadelig for landet. Det egyptiske folk fortjener et styre som kan ivareta deres interesser på demokratisk og rettferdig vis. De styrendes oppgave bør være å sørge for at den jevne egypter kan bruke kreftene på å skape en fremtid for seg og sin familie og at landet kan leve i fred og fordragelighet med sine naboer.
