Foto: Pressebilder
- Rødt, men ikke rosenrødt fra Nord-Irak - 27.04.2011
- Menneskerettigheter på film - 09.02.2011
- Kunst er politikk i Sør-Afrika - 01.06.2010
Denne festivalen er et samarbeidsprosjekt mellom Oslo Dokumentarkino og Menneskerettighetshuset, og ble første gang arrangert i 2008. Årets utgave gikk av stabelen i dagene 2.-6. februar på Parkteatret på Grünerløkka, der Oslo Dokumentarkino holder hus til daglig. Etter åpningsdagen, der man blant annet kunne se filmen Blood in the Mobile, ble de neste fire dagene viet konkrete temaer: henholdsvis ”rettsoppgjør og forsoning”, ”uten beskyttelse”, ”ytringsfrihet” og ”ressurskonflikter”.
Mobiltelefon til blodpris
Blood in the Mobile var en av festivalens mest promoterte filmer. I den stilles spørsmålet om hvorvidt produksjon av helt vanlige mobiltelefoner er med på å finansiere stridende militser i Den demokratiske republikken Kongo. Vi følger filmskaperen, danske Frank Poulsen, som tar seg helt fram til gruvene i Bisie i den kongolesiske provinsen Nord-Kivu. Her graves det etter koltan og kassiteritt, som finnes i alle mobiltelefoner. Poulsens reise avdekker barnearbeid knyttet til utvinningen av disse mineralene, og forhold som ligner svært på regelrett slaveri, fordi arbeiderne faktisk blir avkrevd store summer om de vil forlate leiren.
Bisie er en av flere hundre slike gruver i de østlige deler av Kongo. Fra denne gruven alene utvinnes mineraler til en verdi av 70 millioner dollar i året. Filmskaper Poulsen har selv, i likhet med hver tredje mobilbruker i verden, en telefon fra det finske selskapet Nokia. De er kjent for å profilere seg som et selskap med sosialt ansvar, men når Poulsen drar til hovedkontoret deres for å konfrontere dem med forholdene i Bisie, blir han ikke akkurat møtt med åpne armer.
De ansvarlige har vært dyktige til å finne filmer og ikke minst spennende deltakere til paneldebattene.
Folkene bak Blood in the Mobile har vist stort mot når de reiser inn i Kongos jungel, men de er allikevel ikke tøffe nok når de konfronterer Nokia med sine funn, og jeg er litt usikker på om de helt lykkes med å legge skylda for den forferdelige borgerkrigen i Kongo på forbrukere og produsenter. Men filmen har gode anløp, og makter på et vis å sette tingene i sammenheng, om enn noe forenklet.
Den vanskelige forsoningen
De som følger nøye med, vil oppdage at enkelte at de andre filmene på festivalen har vært vist i Norge før, på andre festivaler eller på TV. En av dem er War Child, der man møter rapperen Emmanuel Jal som har en fortid som barnesoldat (se omtale på neste side), og en annen er den glimrende vannfilmen Flow. Av andre aktuelle og interessante filmer kan nevnes WikiRebels og The Green Wave, hvorav sistnevnte er en delvis animert film om urolighetene i forbindelse med valget i Iran i 2009.
Det skal ikke nektes for at de fleste filmene på programmet er temmelig deprimerende, og mange har fryktelige bilder som ikke så lett lar seg glemme. For min del var det temaet ”rettsoppgjør og forsoning” som vekket nysgjerrigheten mest gjennom filmene Prosecutor, Impunity, War Don Don og Facing Genocide. Mens de tre sistnevnte tar for seg konkrete forsøk på forsoning i henholdsvis Colombia, Sierra Leone og Kambodsja, så er Prosecutor et portrett av den utrettelige sjefsanklager ved ICC-domstolen i Haag, Luis Moreno-Ocampo.
ICC motarbeides av en del stormakter, men den forsøker å håndheve det innlysende prinsippet om at forbrytere ikke bør slippe unna ansvar for sine gjerninger. Og hvem vet: kanskje må Nokia allikevel en dag stå skolerett foran en domstol og forklare hvorfor de lot som om de ikke visste hvordan de nødvendige råvarene ble utvunnet? ICC representerer visjonen om at ingen bør slippe unna straff.
Det er tydelig at denne festivalen virkelig har funnet sin form i år, og de ansvarlige har vært dyktige til å finne filmer og ikke minst spennende deltakere til paneldebattene. Det er bare å håpe at flere vil finne veien til Oslo Dokumentarkinos arrangementer både under festivalen og ellers i året, for her er det mye å lære.
