Foto: Flickr
- Støre – en forvirret mann - 14.02.2011
Jeg har vokst opp med en far som alltid har sagt at Støre er en klok og redelig mann. Jeg har aldri tvilt. Ikke før nå. Et eller annet er alvorlig feil. Jeg håper pappa har hatt rett, for det er noe med at når man vokser opp med sin far som den viseste mann på denne jord, oppleves det som en dyp tragedie når det han sier, plutselig ikke stemmer lenger.
Er Støre en klok mann?
”Hijab bør kunne brukes fritt på skoler og arbeidsplasser”, sa Jonas Gahr Støre i sitt første store TV- intervju som stortingskandidat. For noen dager siden, den 9. februar 2011, leste jeg plutselig at Støre vil ha hijab-forbud i retten som en forlengelse av forbudet av hodeplagget i politiet. Støre er sikkert en klok mann, men for øyeblikket høres han ut som en litt forvirret mann. Eller er det slik at man legger fra seg sine egne verdier og holdninger kun for å sanke stemmer til neste valg? Jeg tror han hadde tjent på å holde seg til det han sa – en klok mann gjør det. En uklok mann lar seg styres og villedes av andre.
Selektivt forbud
Jeg må si at jeg er lei av hele hijab-debatten. Jeg blir kvalm av hvordan dette tøystykket er blitt misbrukt opp gjennom tidene, først av Det muslimske brorskap og nå av Arbeiderpartiet (Frp er nå en historie for seg selv sammen med HRS). Jeg går med sjal på hodet, folk kaller det hijab, jeg kaller det skaut. Ingen har tvunget det på meg. Jeg valgte å gå med det, som så mange andre muslimske kvinner. Hvorfor? Fordi jeg ikke ser det som en nødvendighet å vise håret mitt til alle og enhver. Det er en del av min tro, og føles riktig for meg. Punktum finale. Det at jeg har et tøystykke på hodet, påvirker ikke hva jeg tenker, sier eller spiser. Og aller minst påvirker det studiet jeg tar eller jobben jeg utfører. Det er trist å måtte forklare dette, men det er tydeligvis blitt nødvendig. Har det en avgjørende betydning i en rettssak om ikke alle får sett håret til en dommer eller en aktor? Seriøst? Spiller virkelig håret til aktoren i for eksempel Alvdal-saken en avgjørende rolle?
Jeg så nå nylig et klipp i Aftenpostens nettutgave, den 29.01.11, der en tidligere operativ uteleder hos politiet, Drude Fogh, uttalte seg om drapet på den unge gutten Benjamin på Holmlia. Kameraet zoomet inn på hennes hender. Hun er kledd i politiets uniform og har på seg en ring med et kors på. Så hvor går da grensen for bruk av religiøse symboler? Er det kun forbudt når det er noe fremmed? Et skaut, hijab, kippa eller turban? Eller skal alle slike ulike former for smykker også forbys? For min del vet jeg med sikkerhet at den ringen med det korset ikke kan ha påvirket lederens jobb på noen måte. På samme måte som jeg vet med sikkerhet at jobben jeg utfører, ikke påvirkes av hva jeg har på hodet. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen; hijaben, så vel som alle andre hodeplagg, dekker hodet, ikke hjernen.
Jeg føler meg forrådt
Når man forbyr kvinner som ønsker å bruke hijab i hverdagslivet å jobbe i politiet, og også stenger dem ute fra rettssalene, sier det seg selv hvilken vei det går. Det er en løgn å påstå at dette ikke har noen videre effekt på andre områder i arbeidsmarkedet. Det å i det hele tatt få en jobb som svarer til deres utdanning og kunnskapsnivå forblir en fjern drøm for altfor mange unge muslimske kvinner. Foreldregenerasjonen vår betalte prisen for å søke ly i et fremmed land ved å vaske, drive gatekjøkken og kjøre fulle mennesker hjem. Men hvis også unge muslimske norske kvinner og menn blir sittende i kassa på Rimi med flytende norskkunnskaper og høy utdanning, er det en skam. God integreringspolitikk er det ikke, når man skaper et klasseskille og driver indirekte diskriminering mot sine egne borgere, kun på grunn av tro. Jeg er en aktiv, norsk muslimsk kvinne, men må innrømme at hver gang denne debatten om hijab kommer, gjør den meg til en fremmed i mitt eget land. Jeg føler meg sviktet. Og jeg er ikke den eneste.
Torkel Brekke er en klok mann
Prosjektleder i tenketanken Civita og forsker ved Universitet i Oslo, Torkel Brekke, har et meget viktig poeng når han sier at integrering handler om utdanning og deltakelse i arbeidsmarkedet; ”Religion er et blindspor i integreringsdebatten fordi integrering handler om utdanning og deltakelse i arbeidsmarkedet. Å forklare dårlig integrering med at man er muslim har ingenting for seg”.
Om integreringsutvalget med Støre i spissen får dette forbudet gjennom, er regjeringens nye integreringspolitikk dømt til å mislykkes. Det å utsette minoritetskvinner, som fra før av er tapere på arbeidsmarkedet, for dette, og ikke minst legge unge norske muslimske jenters karrièredrømmer i grus, bør være kriminelt. Det jeg først trodde Støre forsto, men som han visst ikke forsto allikevel, er at det blir politikken i vårt land som undertrykker disse kvinnene og tvinger dem ut av arbeidsmarkedet og inn i hjemmet igjen. Det farlige med dette er at muslimske nordmenn aldri vil føle seg hjemme i et samfunn som begrenser deres rett til å delta med sin utdanning og kunnskap.
