- Hvis vi ikke kan kurere det, la oss røyke det - 23.01.2015
- Oase for fattige og aids-syke - 08.09.2014
- Volden arves - 29.10.2013
Afrika er mer sammensatt enn vi liker å tro her i Norge. Sør-Afrika er for eksempel kommet minst like langt i likestillingen av homofile som vi er her i Norge. Homofile par har lik rett til å adoptere. Kanskje kan det ha sammenheng med at det lever tusenvis av foreldreløse barn i Sør-Afrika på grunn av aidsepidemien. Aids dreper fremdeles hundrevis av mennesker hver dag.
Xolile Dzaibe og Mandla Msiza to bor sammen i townshippet Vooslorus utenfor Johannesburg. Mandla har ønsket å få barn siden han var 21, partneren Xolile siden han var 30. De to har bodd sammen i snart ti år. Vooslorus er et lite township øst for Johannesburg, og er kjent for å ha en aktiv homofil befolkning. Blant annet har de flere ganger reist seg mot politiets trakassering av homofile og lesbiske. For selv om det juridiske og rettighetsmessige er på plass i Sør-Afrika, er befolkningen i landet, inklusive politikorpset, fremdeles nokså homofob.
Dzaibe og Msiza har deltatt i aksjonene for homofil likestilling. Å adoptere et barn først og fremst noe de gjør for sin egen og barnets skyld, men de ser også at det er en synliggjøring av homofile som en ressurs i nærmiljøet og en synliggjøring av homofile som mennesker som ønsker alminnelige liv.
Vi hørte flere og flere historier om barn som ble forlatt og begynte igjen å snakke om å adoptere.
– Xolile var den som presset på for at vi skulle få adoptere, men da vi begynte å gjøre fremstøt for å få adoptere i 2003, hadde han dårlig helse. CD4-tallene hans lå på under 200 og han måtte begynne å ta antiretroviral medisin. Han fikk også beskjed av legene om å spise sunt og trene. Det har han gjort. Han har sluttet å røyke og drikker bare helt moderat, forteller Mandla.
Ressurser
I en virkelighet hvor rundt 40 prosent av den arbeidsføre befolkningen er arbeidsløse, er Dzaibe og Msiza priviligerte: Xolile jobber som daglig leder i et velkjent sikkerhetsselskap, mens Mandla driver et cateringselskap i townshippet.
– Vi jobber begge to og har mange ressurser som vi kan dele med et barn. Etter hvert som vi utover i 2004 hørte flere og flere historier om barn som ble forlatt, mistet foreldrene eller foreldre som ville finne et bedre hjem for ungene sine siden de selv var utfattige, begynte vi igjen å snakke om å adoptere, særlig etter at Xoliles helse hadde blitt mye bedre, fortsetter han.
Samtalene om adopsjon tok lang tid og Xoliles helse ble stadig bedre.
– Folk i familiene våre begynte å få barn. Jo mer tid jeg tilbrakte sammen med søsknene mine, jo mer lyst fikk jeg selv til å bli far.
Forbyr diskriminering
Muligheten kom i 2006. I desember det året vedtok nasjonalforsamlingen i Cape Town at likekjønnete par skulle ha lov til å gifte seg. Grunnloven i Sør-Afrika forbyr diskriminering på grunn av seksuell orientering. Dermed måtte lovgiverne også gå med på at de skulle få retten til å adoptere barn på lik linje med heterofile.
Det skjedde ikke uten protester, og det finnes homofobe krefter i Sør-Afrika som arbeider for at denne delen av grunnloven skal omgjøres, men sannsynligheten for at det skal skje er ikke særlig stor.
Den nye ekteskapslovgivningen åpnet nye muligheter for Xolile og Mandla. Første steg på veien mot å bli foreldre tok de i 2008. Da giftet de seg. Deretter meldte de seg inn i en støttegruppe for homofile som ønsket å bli eller allerede var foreldre. Her fikk de blant annet kurs i hvordan de best mulig skulle oppdra et barn og gi barnet best mulig forutsetninger for å klare seg i livet. Men de fikk også rådgivning og anledning til å forberede seg på hvilke utfordringer det ville bli å leve som homofile foreldre i et til tider ganske homofobt townshipmiljø.
Tilhenger av adopsjon
Etter hvert var de to klare. De hadde brukt år på å snakke om det og sågar diskutert muligheten for å engasjere en surrogatmor. I stedet for å skaffe seg et ”biologisk” barn, bestemte de to seg for å adoptere. Paret har ikke sansen for den lidenskapen enkelte homofile par la for dagen for å skaffe seg et barn som var biologisk i slekt med en av dem.
– Hvilke rolle spiller det? Enkelte føler vel kanskje at de ikke kan bli like glad i et adoptert barn som et barn de er i slekt med. Vi har aldri sett på foreldrerollen slik. Vi to er tilhengere av adopsjon, sier Xolile.
De fikk hjelp med byråkratiet av en sosialarbeider som blant annet har spesialisert seg på å hjelpe homofile par med å adoptere. Xolile var kanskje den som var mest bekvem med denne hjelpen. Den trengtes, for til tross for forbudet mot å diskriminere homofile, er det mange byråkratiske snubletråder, og ulike instanser tolker regelverket på ulike måter. Loven praktiseres heller ikke likt fra provins til provins.
For det første var det en helseattest som måtte fremskaffes. Alle samboere måtte svare på spørsmål om egen helse.
– Dette var en stor skuffelse, for vi trodde vi ville bli avvist på grunn av vår hivstatus, forteller Mandla.
Så de gikk til to advokater. En av dem forslo at de gikk til en klinikk for å få hjelp til papirarbeidet. Men på klinikken ville de kjøre en hvitest. Det var de to homsene redde for. Mandla trakk seg og var nær ved å gi opp alt sammen. Heldigvis gikk han til legen sin og snakket med ham. Han hadde vært Mandlas lege lenge og hadde ingen problemer med å undertegne på erklæringen om Mandlas gode helse.
Lykke
I løpet av et år hadde Xolile og Mandla blitt foreldre til lille Johannes på tre år. Da adopsjonen var gjennomført, kunne de begge formelt registrere seg som Johannes’ foreldre.
– Det var den lykkeligste dagen i livet vårt, sier Mandla.
Xolile og Mandla er nå foreldre til en nydelig, leken unge som er full av sjarme. I likhet med de fleste andre foreldre skryter de av ham og sier Johannes er så kjapp i hodet at han holder dem på tå hev det meste av tiden.
Hiv
Mandla har levd med hiv i ti år. Han er sunn og frisk.
– Jeg er mer bekymret for astmaen min enn det jeg er for hiv, sier han.
Under adopsjonsprosessen var han, i likhet med andre som skal bli foreldre, bekymret for helsen sin.
– Jeg har sett mye sykdom og død i dette landet og fryktet at jeg skulle dø selv og overlate Johannes til Xolile alene, forteller han. Det å adoptere Johannes er det beste som har skjedd meg, helt uten tvil. Jeg er glad jeg gjorde det og jeg er glad for tidspunktet vi gjorde det på. For nå er hiv ikke lenger noen sentral sak i livene våre. Dessuten er jeg gammel nok til å ha mye å tilby som forelder. Og så har jeg stor glede av det.
Xolile får siste ordet. Han sier at barn er en hjørnesten i enhver familie. – Og vi mener at alle, uansett seksuell orientering, har rett til å stifte familie!
