Foto: Fra filmen
- Norsk suksess for persisk musikk - 07.08.2012
- “Allah har ikke e-post” - 08.03.2011
- «Allah har ikke e-post» - 06.03.2011
Nefise Özkal Lorentzen er filmskaperen bak «En ballong til Allah», en dokumentarfilm om kvinner og islam, som ble vist på NRK 8. mars. Filmen er støttet av NRK, Norsk Filmfond og Fritt Ord, og blir vist i reprise 20. mars på NRK2. Journalisten, filmskaperen, forfatteren og den tidligere magedanseinstruktøren Nefise Özkal Lorentzen studerte skuespill i Istanbul før hun kom til Norge på 80-tallet. Hun har laget flere filmer, og ”En ballong til Allah” er del to av en trilogi som begynte med ”Gender Me”, om islam og homoseksualitet.
Fortellerstemmen er hovedpersonens, geografisk tar hun oss med til Kairo, Ankara og Oslo
– i tillegg til en datagrafisk verden. Filmen handler ifølge arrangøren Fritt Ord om
kvinner i islam, – eller kanskje ikke?
Premierevisningen på Saga kino 3. mars ble innledet med ”Seieren”, et meget sterkt og temperamentsfullt vokalt innslag fremført av Namaa al Ward, som fremstod som en kvinnelig muezzin, bønneinnkaller, og Hege Rimestad på fele. Jørgen Lorentzen, kjønnsforsker, produsent for filmen og dessuten filmskaperens mann, introduserte filmen og røpte at den siste delen av trilogien vil handle om menn og islam.
Reise
Fortellerstemmen skaper et direkte og varmt forhold til sitt publikum med en gang. Da
filmskaperen var liten, sendte hun nemlig ballongbrev til Allah. Slik jeg forstår det er denne
innledningen basert på barnets første religiøse undring, forestillingen om en rettferdig gud
som kan oppfylle ønsker. Nå vil hun lete etter sin mormors tro og vil sende en ny ballong,
med ønske om å endre kvinnens rolle i islam. Middelet er å reise ut i verden der de sterke stemmene finnes, de med mange års kamp bak seg, nemlig til Kairo og den egyptiske forfatteren og psykologen Nawal El Saadawi (80) som har 60 års kvinnekamp bak seg – som den første egyptiske kvinne som tok opp kvinner og seksualitet, omskjæring og familievold – og ble kastet i fengsel for det. Og 90 år gamle Gamal al-Banna, forfatter og bror til grunnleggeren av det muslimske brorskap, men selv en antiautoritær humanist. Hun foretar en reise fra sine biologiske formødre til sin spirituelle mor. I tillegg møter hun en salafist. Mellom disse møtene konfronterer Lorentzen sin egen mor og viser en parallell indre reise som veksler mellom det humoristiske og pedagogiske.
Frykten ligger i vårt blod.
Og det er ved kjøkkenbordet, der hun og moren lager dolma, vinblader fylt med ris, filmens styrke ligger. Vi opplever filmskaperens sterke forbilder på ett nivå og kvinners kollektive lidelse på et annet. Filmskaperen tør å slippe skjelettene ut av skapet, og berører noe i oss, for det er hennes mor og mormors historie vi vil dras inn i. Mormoren som fortalte henne at islam er som en smaragd fylt med kjærlighet, rettferdighet og samhold, men at macho-imamene hadde svelget smaragdens lys.
Bombastisk islam
Sheikh Mahmoud Mekki, en av fortolkerne av islam i filmen, er en av lys-svelgerne. Han ber
henne møte uten sminke, parfyme med hodet tildekket, og innfrir karikaturens fremstilling
av islam på en måte som skaper en av kontrastene i filmen. Hun sjarmerer ham i senk og han røper ting som får salen til å gispe. Med stolthet forteller han at kona ikke har vært utenfor dørterskelen på seks år. I tillegg er han svært oppfinnsom med statistikk og har flere bombastiske holdninger som jeg ikke skal røpe her, men han vet hva man gjør med muslimske kvinner som gifter seg med kristne menn – og dermed står i fare for å miste troen. Lorentzen forteller ikke, i hvert fall ikke for åpent kamera, sin egen ekteskapelige status. Mekki rødmer godslig. Med hans deltagelse i filmen har filmskaperen gjort et kupp, men samtidig blir han ufarliggjort.
Arm i arm med kvinneforkjemper og psykolog Nawal El Sadaawi gjennom basarene, mens de to fleiper om å sende en fax eller e-post til Allah, blir hun konfrontert med kvinnenes stilling idet hun blir stoppet av politiet som vil vite hva hun gjør med filmkamera.
– Jeg lager bare en film om ballonger, svarer Lorentzen uskyldig, og glipper muligheten for at ballongen eksploderer og blir farlig.
Budskapet serveres gjennom kontraster mellom mennesker, men også gjennom en reise inn
i hennes underbevissthet som både er merkelig og morsom – en lek der hun snur på flisa.
– Jeg er en filmskaper med aksent, sier Lorentzen. Og gjenspeiler kanskje filmens blanding av virkemidler med et.
Litt svevende ballong
Filmen berører «muslimfrykten» som marginaliserer en stor gruppe mennesker, og filmskaperen gjør en god jobb i å vise islams mange ansikter. I Istanbul får vi se et imamseminar ledet av kvinner som blant annet tar opp ordet «slå», som i kristendommen er tolket til «tukte». Arbeidet med å nytolke vers, vil ifølge El Saadawi føre til at det tilslutt ikke er noe igjen. Da må man lete videre i spørsmålene, er hennes råd.
I den nevnte kjøkkenscenen konfronterer Lorentzen sin egen mor og spør hvordan velutdannede kvinner kan finne seg i familievold. Samtidig spør seeren hvordan Lorentzen kunne finne seg i Mekkis «dødsdom». Men dersom Lorentzen ikke kunne «kulturhoppe», ville vi neppe fått se fundamentalismen på denne måten, dermed blir splittelsen hun nevner en styrke. Introduksjonen av splittelsen hun føler mellom to kulturer, mellom formødrenes liv og sitt eget, er med andre ord spennende stoff man håper hun vil grave mer i.
– You hide your broken self, sier Lorentzen om kvinners skyld og/eller skamfølelse. Nawal El Saadawi svarer mykt, men med tigerblikk: – Talk about your fears.
Et sterkt møte.
For undertegnede handler imidlertid filmen mer om muslimske menns forhold til kvinner og
Lorentzens forhold til sine formødre og sin arvede tro – omplassert i et nytt land. Nefise Özkals Lorentzens stemme er befriende og lys i en debatt som ofte er preget av skyttergraver i svart og hvitt.
– Jeg føler min Gud er i meg, en kjønnsløs Gud, sier Lorentzen.
– Ja, men hvor? I leveren… i hjertet… i hodet? Det er ideen om Gud du kjenner, svarer kvinnen som blir kalt revolusjonens mor.
Kunstnerisk blir filmen litt svevende – om enn humoristisk. Ballonger skal sveve, men denne ballonge ble sluppet fri litt for fort for denne anmelder. Vi kunne håpet at hun søkte blant sufier, besøkte Rumis hvilested i Konya – og kanskje fant sin mormors stemme. Filmen overbeviser ikke om at svarene finnes i religionen. Møtet mellom tre kvinner fra de tre store religionene ble et lite debattprogram i dokumentaren, interessant nok, men ønsketenkningen tok over da de plantet et tre. Publikum vil gjerne selv sitte igjen med noen konklusjoner, og for egen del ville nok epletreet blitt begravd – med syndefallet.
Kontraster
Ut av Saga tyter publikum og inviterte, forfatteren Åsne Seierstad forteller at hun opplevde
filmen som spennende – og møtet med Saadawi veldig sterkt.
– Men det er vanskelig for en ikke-troende å forstå splittelsen filmskaperen formidler, mener hun.
Ali Al-Khafaji, som kom til Norge som politisk flyktning fra Basra, har ventet en times tid og
fikk endelig autograf fra El Saadawi.
– Filmen klarte å formidle mye gjennom kontraster, sier han og avslører at Saadawi er hans helt, en modig kvinne og et forbilde. – Hun har arbeidet for kvinners rettigheter siden 50-tallet og blir bare tøffere med årene, sier han.
Etter premieren holdt El Saadawi, som kom direkte fra Frigjøringsplassen i Egypt, et
flammende innlegg om kvinners roller i muslimske kulturer og kvinners kamp for frihet under
den pågående egyptiske revolusjonen.
– Nefise viste bare en del, av frykt for å vise hele sannheten. Frykten ligger i vårt blod, sa hun om filmen.
Lufta er på ingen måte ute av den ballongen.
