Et råttent Pakistan?

2. mars 2011 ble Shahbaz Bhatti drept. Han var minister for minoriteters rettigheter i Pakistan. Bhatti ønsket å endre blasfemiloven i Pakistan. Den siste tiden hadde han også støttet Asia Bibi, som er dømt til døden for blasfemi mot profeten Muhammed. Bhatti selv var katolikk.

4. januar 2011 ble guvernøren for Punjab i Pakistan, Salman Taseer, skutt og drept. Taseer hadde også støttet Asia Bibi og jobbet for hennes benåding. Taseer ønsket også å endre blasfemiloven i Pakistan. Salman Taseer ble drept av sin egen livvakt, som ikke syntes noe om at sjefen forsvarte en dødsdømt kristen kvinne. 26 år gamle Mumtaz Qadri tok livet av Taseer fordi han ville endre blasfemiloven. Qadri har innrømmet drapet, men rettsaken drøyer. Det som er verre, er at Qadri ble hedret av blant andre advokater for det han har gjort. 6. januar 2011, to dager etter drapet, kunne vi lese følgende overskrift i Aftenposten: ”Advokater overøste angivelig drapsmann med roser”.

Trist
Hva skal man si om et land hvor politikere blir drept for å gjøre det de tror på, og hvor drapsmenn blir overøst med roser av advokater? Det er vemmelig og forkastelig, men først og fremst er det trist.

På kort tid har to politikere på nasjonalt plan blitt drept fordi de stod opp for menneskerettigheter, fordi de talte de svakes sak. Det er akkurat slike politikere Pakistan trenger, men hvem vil ta på seg jobben når prisen man må betale er selve livet?

Hva skal man si om et land hvor politikere blir drept for å gjøre det de tror på, og hvor drapsmenn blir overøst med roser av advokater?

Bhatti og Taseer var blant de modigste menn i Pakistan. Begge talte høyt og uredd for å endre blasfemiloven i Pakistan, de talte høyt og uredd for menneskerettigheter og reell religionsfrihet. Begge arbeidet for å bedre levekårene for religiøse minoriteter og begge ble drept for sine meninger.

Gjennomkorrupt
Den siste tidens hendelser gjør at man tenker sitt om dette landet som ble grunnlagt for den religiøse minoriteten i India før 1947. Man tenker kanskje at det er på randen av undergang og snart kommer til å bli oppløst. Men den tanken har blitt tenkt mange ganger de siste seksti årene, og Pakistan har på forunderlig vis overlevd.

Overlevelse til tross, tilstandene og forholdene for den menige mann, for barn, unge og gamle eller for kvinner har ikke blitt bedre. En stor andel av befolkningen er analfabeter, en stor andel av befolkningen går til sengs sultne hver eneste dag. Visse deler av landet kontrolleres av fanatiske fjols. Resten av landet styres stort sett av politikere uten visjoner. Politikere som ikke evner å tenke langsiktig. Politikere som er opptatt av kortsiktig gevinst og av å finne måter å fylle sine egne lommer. Offentlig sektor er gjennomkorrupt på alle nivåer, og den som ikke er korrumpert, blir det til slutt, eller blir fjernet.

Ikke gi opp
Midt oppi all denne råttenskapen så finnes det noen mennesker som omgis av et uskylds lys. Mennesker som reiser seg og taler de svakes sak. Men disse blir tatt av dage.

Men vi kan ikke gi opp. Vi må fortsette å støtte de som kjemper for menneskerettigheter, uansett hvor i verden det er. Vi må reise oss for de svake, vi må støtte dem og stå ved deres side uansett. Å gjøre det riktige er viktigere enn noe annet.