Foto: Tove A. Andersson
- “Tandooristan” – menneskelige relasjoner - 22.02.2022
- Bollywood på spansk - 27.03.2013
- Innvandrere kræsjer mer - 19.07.2012
Han er rund og blid, men ikke la deg lure, for han har dybde i blikket, Sam McClain, – og mye bagasje å hente fra. Mange kjenner stemmen hans fra låta ”A new Man in Town” i TV-serien Ally McBeal, men McClain (født 1943 i Monroe, Louisiana) er absolutt ingen nykommer. Han ble W.C. Handy-nominert for ti år siden, og for beste soul-album ”Betcha Didn’t Know” under Blues Music Award i fjor, samme år som han leverte en minneverdig konsertopplevelse direktesendt på P2 med Knut Reiersrud fra Notodden Bluesfestival.
McClain har stumpet røyken og skrudd korken på flaska godt igjen. Tretten år gammel forlot han stefaren og en haug søsken.
– Oh yeah, moren min hadde rota litt rundt. 13 barn med tre menn. Han humrer. – Jeg var nummer fem. Stefaren min og jeg kom ikke overens. Å dra hjemmefra var det beste jeg noensinne har gjort.
Før forstod jeg ikke at folk kunne lete etter mat i søppelkasser, nå får jeg betalt for å holde foredrag om hvordan det har seg.
Alternativet var å drepe
Her hever intervjueren øyebrynene og venter på en avdempende latter som ikke kommer.
– Ja, han likte å gå ut i skogen å skyte…det lå våpen rundt i huset. Før jeg gikk på skolen listet jeg meg inn på soverommet deres, sto over ham og vurderte å drepe ham. Det var så nær. Han viser med tommel og pekefinger.
Jeg ser 13-åringens smerte – og stolthet i blikket hans. Ordene er sterke.
Første gang han sang for en forsamling var han fem år. En røslig kvinne kom opp og slo armene rundt ham. Han forsto ikke mye, men en ting skjønte han; at han fikk oppmerksomhet.
Et underlig prosjekt
Han gjorde mye mer. Han involverte seg i sosialt arbeid for hjemløse, spilte inn musikk, men følte ikke at karrieren tok av. Et norsk prosjekt dukket opp; Mahsa Vahdat og Knut Reiersrud var med på en ulovlig innspilling i Teheran i regi av Kirkelig Kulturverksted i Norge, tidligere omtalt i Utrop.
– Veldig fjernt prosjekt, ler han.
– Men du forsto likevel at dere hadde noe felles? Det sosiale engasjementet, kanskje?
– Oh no. Hell no. Det var kona som hørte det… at dette kunne gå. For meg tok det tid før det nådde ører og hjerte. Hun hørte det med en gang og sa: ”Honey, hører du ikke deg selv i dette ”. – Nei, det gjør jeg ikke, og det gjør ikke du heller, svarte han bestemt.
Etter 14 dager følte han det. Det fremmede språket, som hadde bekymret ham, ble ingen høy terskel så lenge han kunne føle språket. Mahsa hadde på sin side lyttet til musikken hans på nettet – og grått.
– Jeg kjente det snøre seg i halsen når hun sang. Jeg hørte smerten og følte stemmen. We klicked. Vi kommer begge fra samfunn med slavementalitet. Fremdeles bor vi i et samfunn med kontroll; av kvinner, av svarte, av fattige – men hennes situasjon var verre.
Da de møttes, var det som å møte en gammel venn, 30 år yngre, og når det først klikket, gjorde de innspillingen på få dager.
– Jeg vet ikke hvem av oss som gråt mest, sier han.
Da hun dro tilbake til Iran, var det valg og opptøyer i gatene. Hun sendte ham et bilde. Av en død, gravid kvinne. Skuddet hadde gått tvers igjennom det ufødte barnet. Han tørker øynene.
– Hun er en frihetskjemper, akkurat som meg, sier han om sin nye venn.
– Du hadde en tøff oppvekst.
– Det kan du si, nikker han.
Han ble 15, jobbet som roadie for Melvin Underwood, en R&b-artist, avanserte til bakgrunnsvokal og senere forsanger, bodde hos en tante og møtte opp på skolen.
– Bare for å slippe å bli sendt hjem igjen, forteller han.
Han hadde en gave, men isteden ble det alkohol, stoff og ensomhet i parker og bakgater. Han forlot bestemor og tante, sov utendørs og levde “the blues”.
– Før forstod jeg ikke at folk kunne lete etter mat i søppelkasser, nå får jeg betalt for å holde foredrag om hvordan det har seg. Han setter opp latterdøren. – Det gjelder å være sulten nok.
Sam McClain smitter med sin galgenhumor.
– Da jeg sluttet å drikke, mistet jeg mange venner. De synes det ble ”Too much Jesus, not enough whiskey”, derav kom en platetittel, sier mannen som snakker uten andre pauser enn latter – og oppfatter spørsmål før de er uttalte. Telefonen ringer. Det er ”Kanutt” Knut Reiersrud. Så kom den gode delen av historien.
Sam McClain besøkte stefaren på dødsleiet.
– Så mye kjærlighet rant ut av den mannen! Så mye at jeg aldri, aldri kunne ha forestilt meg det. Det strømmet ut av øynene hans.
– Hva skjedde?
– Hva skjedde? Tilgivelse! Hele livet hadde jeg ønsket å bli sett – og han så meg. Bitterheten smelta. Nå kan jeg snakke med deg om ham uten å bli sint. Jeg har aldri hatt en farsfigur, min egen far forlot hjemmet før jeg fylte to.
Smerte har inspirert mannen som sitter foran meg.
– Og du sluttet å drikke?
– Det var smerten i konas blikk. Jeg fortalte henne at jeg skulle slutte. Hun svarte: Stop? Yeah, I love you too. Rå latter. – Men, så lærte jeg meg en ny vane: “å si nei”.
Slik var Guds plan, gjentar han innimellom, for Mighty Sam hevder at han må tro på noe som er større enn oss. Troen skinner igjennom i stemmen, og Knut Reiersrud er nok ikke den eneste som en gang har stoppet opp og undret ”Hvem tilhører den mektige stemmen”?
Nå utgir de “One drop is plenty”, men en umiskjennelig ”McClainsk” sound; den sjelfulle gospelstemmen, soulblues med innslag av 60-talls groove, meningsfulle tekster og en ærlighet som berører.
Kampen mot rasisme
Da Sam vokste opp kunne man se skilt som forkynte ”Tuesday for negroes only”, men i Stax Studio i Memphis levde et fargerikt fellesskap mellom svarte og hvite musikere. Borgerrettsbevegelsen kom i -64, men i sør var mye som før, i -67 kom Otis Reddings ”Respect” som ble kjent med Aretha Franklin, mens Martin Luther King var talsmann for en dyptgripende samfunnsendring.
– Jeg hadde aldri drømt at jeg skulle bli gift med en hvit kvinne, han rister på hodet. Talk about taboo!
Fremdeles tolerer ikke alle å se svarte og hvite sammen. ”The stares”, kaller han blikkene som både han og kona, og han og barnebarnet på ni får.
– Man føler vibbene… Jeg føler meg som en flue i en melkebolle. I’m making a difference, konstaterer han. – Der jeg kommer fra fikk man ikke engang se på en hvit kvinne. Om du gikk på samme fortau som en hvit, måtte du hoppe i grøfta. Jeg har sett min egen mor bli behandlet sånn. Min kone ble kalt “niggalovin’ bitch”.
–Hvorfor er det sånn?
– Folk vet ikke bedre. Du kan ikke anklage en blind mann for å kjøre over deg, kan du vel?
Han har lite til overs for politikernes innsats.
– Propaganda, de fortalte oss løgner. Du må tro på deg selv. Ikke la dem få deg til å tvile. Før Obama ble president, hørte jeg hvite si: “Vi får aldri oppleve den ‘gutten’ styre USA” – ja, de sa ”boy”. Men barn deler i utgangspunktet ikke inn mennesker i svarte og hvite. De oppdras til å hate. Gud elsker variasjon.
Han peker ut av vinduet som for å bruke naturen som sannhetsvitne. – Bare se! humrer han.
– Men, fremdeles stirrer folk når jeg går tur med barnebarnet på ni år. They cut you open! utbryter han og legger til – men det er like mye rasisme på begge sider.
Han forteller at lover er endret, slik at rasismen får konsekvenser.
– Nå kan ikke flaggene (KKK) vaie fritt, men de henger bak nedtrukkede persienner. Jeg har kjempet hele livet – og det bringer meg tilbake til Mahsa, for hun lever i et samfunn der hun ikke kan uttrykke seg fritt. Det kan få konsekvenser å protestere, men om man er passiv kommer ingen forandringer. Man må ville endring. Jeg er så stolt over å få være med på Kirkelig Kulturverksteds prosjekter, for jeg har kjempet mot slaveri og rasisme hele livet, sier McClain, som forlikte seg med stefaren etter mange år.
Ironisk nok ble han bryskt stanset av en eldre dame da han skulle inn i kirken under stefarens begravelse. Han var fluen i melkebollen igjen. – Rasismen var tilstede i begravelsen! McClain rister av latter.
Det er en vis mann som sitter foran meg, en mann som formidler gjennom musikken.
– Å bli akseptert i et nytt land er herlig – og smertefylt – fordi det ikke skjer hjemme i mitt eget land.
Soulbluesen har blitt beskyldt for å være tannløs underholdning for de rike, hvite menn. Da jeg møtte Sam McClain, forstod jeg at det er slike spekulasjoner svarte artister får fra hvite journalister fra rike nord. Vi er hvite, ja, rike – ja, men kanskje spørsmålsstillingen er både tannløs og talentløs.
Musikken handler om å berøre og bevisstgjøre – og når “One drop is plenty”, med han som kalles Norges beste gitarist, Knut Reiersrud, lanseres på Kirkelig Kulturverksted i mars, kan de som elsker soulblues forvente en dose magi.
I april får både Bergenfest (28. april) og Nidaros bluesfestival (29. april) oppleve Sam & Knut.
Fakta:
Født 1943 i Monroe, Louisiana
Begynte som musiker på 1960-tallet, men slet lenge med å få i gang karrieren. I dag er han en anerkjent blues-musiker, med en rekke nominasjoner å vise til.
I 2008 gikk han inn i prosjektet “Give US Your Poor”
I 2009 begynte han samarbeidet med den iranske folkemusikeren Mahsa Vadhat gjennom Kirkelig Kulturverksted i Norge. De har gitt ut CD-en “Scent of Reunion—Love Duets Across Civilizations” (www.kkv.no)
Utvalgte nominasjoner: Albumet Betcha’ didnt Know nominert av Blues Foundation som beste soul/blues-album for 2010. W.C. Handy nominert for “Blues for the Soul” i 2000 og”Sweet Dreams” i 2001 (viktig nominasjon i USA).
