Ritualer – både ekskluderende og inkluderende

I denne utgaven handler flere av sakene om ritualer, et tema vi for første gang går mer i dybden på. Vi ser på årsak og virkning, på hva, hvem, hvor og hvorfor.

En av konklusjonene man kan trekke ut etter å ha sett nærmere på dette fenomenet, er at ritualer er allmenngjeldende. Går vi inn på leksikondefinisjonen av ordet kan vi lese at “ritual” er en handling som har et symbolsk innhold og som blir gjentatt etter bestemte regler. Ordet kan også bety en fastsatt orden eller i videre forstand bare fast skikk og bruk, altså en vane eller tradisjon som følger gitte handlingsmønstre. Språklig kommer termen fra det latinske “ritus” eller ritualis, som betyr «bruk».

En whiskykjenner jeg fortalte om vanen med å blande brus eller øl i whiskyen, kunne ikke gjøre annet enn å si at “det var blasfemisk”.

Ser vi på ulike grupper, ikke bare ulike kulturer, etnisiteter eller religioner, ser vi et ritualmangfold av vanvittige dimensjoner. Fotballsupportere har sine ritualer før hver kamp i håp om at viktige kamper skal vinnes, metallhuene sammenligner mer enn gjerne det å gå på konsert med yndlingsbandet sitt som en messe, med fastsatte ritualer og formålet om å oppnå ekstase. En gang jeg snakket med en whiskykjenner og fortalte om enkeltes tilbøyelighet til å blande brus eller øl i whiskyen, kunne han ikke gjøre annet enn å rynke på panna og si at “det var blasfemisk”. 

Ritualbrudd eller manglende kjennskap til de indre ritualreglene i en gruppe gjør at man får en følelse av å være uinnvidd, utkastet og uvelkommen. Og det er her ritualenes negative side kommer frem. Det som skaper grenser og atskillelse mellom “de som er innenfor” og “de som står utenfor”.

Ulike samfunn, på ulike gruppenivåer, har sine egne uskrevne regler om hva som er godtatt eller ikke og om hvordan ting og prosesser skal foregå. Å komme fra utsiden og lære seg alt dette på nytt er den første (og kanskje største) utfordringen for nykommere, uansett opprinnelse og uansett ankomstland. Selv mange år etter ankomst, og tilsynelatende integrering i et nytt samfunn, kan det hende at det forrige livs ritualer og tankegang ennå henger igjen.

Alle etnisiteter, kulturer og religioner har ritualer. Og disse har gjerne en lang historie. Enten man kommer fra et rikt industriland som Norge, eller bor i en stråhytte midt i jungelen i Papua Ny-Guinea; man søker faste holdepunkter i en hverdag som ofte kan oppleves som en kaotisk meningsløshet.

Synkretisme
Noe annet som er svært spennende er at ritualer, slik som samfunn og kulturer, ikke er statiske, men endres med tiden, og tar og gir fra hverandre. I Europa ble mange av førkristen tids hedenske ritualer innlemmet i den nye tidsalderen. Urinnvånere i Latin-Amerika blander gamle skikker med de spanske kolonistenes katolisisme, noe som har resultert i religiøs synkretisme. Og Tyrkia, som en av få majoritetsmuslimske land, forbyr hijab og “mannlige religiøse drakter” på offentlige ansatte den dag i dag som følge av Ataturks vestliginspirerte reformer under hans revolusjon på 20-tallet.

Som sagt, ritualer kan både brukes til å atskille eller komme “den andre” nærmere. Og derfor er det viktig å lære nykommeren, “den som står utenfor” gruppens skrevne og uskrevne regler, sedvane og praksis. Slik at man aldri igjen føler seg som “den utenforstående”.