Voksne nordmenn sliter med spilleavhengighet, ifølge tall fra ulike undersøkelser. Et lite mindretall har innvandrerbakgrunn, men til gjengjeld får de ekstra store problemer. Skamfølelse, utstøting og alvorlig økonomisk trøbbel er noen av konsekvensene.
En typisk problemspiller er ung enslig mann med kun ungdoms- eller videregående skole som
høyeste fullførte utdanningsnivå. SINTEF fant i en undersøkelse i 2008 også store kjønns- og
aldersforskjeller i spillevaner. Nærmere 30 prosent av menn i aldersgruppen 16-24 år oppga å
ha spilt internettpoker, mot seks prosent av kvinner. Lotterispill ble oppgitt som den
hyppigste spilletypen.
Når det gjaldt etnisk bakgrunn svarte knapt 63 av over 3400 spurte personer at de var født
utenfor Norge, i et ikke-vestlig land. I denne gruppen oppgav 67 prosent spillehyppigheten
som “sjeldnere eller aldri”, 24 prosent som månedlig og 15 som ukentlig.
Blir problematisk
Sulaksana Sivapatham, prosjektmedarbeider og Silje Marie Hirsch, sosiolog og prosjektleder
ved Blå Kors Øst, har siden mars 2010 jobbet med å kartlegge og forebygge
spilleavhengighet blant etniske minoriteter i Oslo. Prosjektet får blant annet pengestøtte fra
Helsedirektoratet og Lotteritilsynet, og skal holde på frem til mars 2012.
Tall fra desember 2010 viste at senteret i Oslo 248 personer til behandling. Av disse var 65
personer til behandling for problemspilling. Av disse igjen hadde 20 personer
minoritetsbakgrunn. Ifølge Hirsch ser de ofte at spilleavhengighet får spesielt store
konsekvenser for spillere med minoritetsbakgrunn, særlig de som ikke er helt integrert i det
norske storsamfunnet.
– Forhold til familie og jobb rammes, og mange får store økonomiske problemer. Vi ser at
mange ikke er klar over konsekvensene pengespill kan føre til, og avhengighetsfaren. Særlig
for de som ikke er helt integrert i det norske storsamfunnet så kan det være vanskelig å spørre
etter hjelp, eller i det hele snakke om problemet.
Forskjeller internt
Sivapatham sier det er forskjeller fra miljø til miljø blant minoriteter når det gjelder synet på
spill og spilleavhengighet.
– Noen spiller mer fordi man kommer fra et land eller en kultur hvor det er mer akseptert å
spille om penger, mens i andre grupper er det mere tabubelagt, sier den norsktamilske Blå
Kors-ansatte.
Hirsch sier at det er i de minoritetsmiljøene som er mest restriktive mot pengespill at spillere
og problemspillere blir sett ned på eller får stempel som en med “lav moral”.
– Problemspillerne i disse miljøene kan miste helt kontakten med sitt nærnettverk på grunn
av “fordømmelsen” og “internjustisen”. På den andre siden har vi de som kommer fra
minoritetsmiljøer med flere århundreders kultur for pengespill, og som ender opp som avhengige fordi man begynte å spille som en del av de sosiale aktivitetene.
I de mindre restriktive miljøene sees det ikke som avhengighet i seg selv å spille enormt mye,
så lenge pengene renner inn og man vinner gang på gang.
– Først når flaksen snur seg og man begynner å tape så sees det som et problem.
Kulturtilpasset
Tabuproblematikken, samt språk- og kulturkodebaserte utfordringer gjør at Blå Kors Øst har
måttet ta visse grep underveis.
– For å få personer med minoritetsbakgrunn til å føle seg godt ivaretatt har vi jobbet
systematisk i forhold til både inidividuell-, gruppebasert- og miljøterapi. Vi bruker ekstra god
tid på å bygge opp en god relasjon, trygghet og tillit, og fokuserer mer på personens egen
forståelse av spilleproblemet i behandlingen fremfor de vanlige virkemidler og
løsningsmetoder som brukes hos klienter med vestlig bakgrunn. For mange er det vanskelig
nok å snakke ut om personlige problemer, og attpåtil på et språk man ikke helt behersker,
påpeker Hirsch.
Skjult problem
Hva har vært de største utfordringene hittil, både når det gjelder målgruppe og selve
prosjektarbeidet?
– Først og fremst at det finnes lite forskning og statistikk om pengespill i minoritetsmiljøene i
Norge. Noen ganger kan det også være vanskelig å komme i kontakt med de som trenger det
mest i de ulike miljøene, selv om vi har fått god kontakt med ressurspersoner i mange miljøer.
Problemet er ganske skjult, noe som gjør at det er vanskelig å bli fanget opp som
problemspiller hvis man har en bestemt etnisk bakgrunn og ikke vet hvem de skal henvende
seg til, sier Sivapatham.
Hirsch skyter inn og sier det også er vanskelig å klare å finne frem til en metode som fanger
alle terapiklienter med minoritetsbakgrunn, uansett opprinnelse.
– For oss er det viktig å få frem et kunnskaps- og kompetansenivå som gjør tilbudet vårt mest
mulig kultursensitivt, og som tar hensyn til de flestes behov.
