– Polakker må integreres bedre

– Alle har sin polakk, bare ikke jeg, sier Edith Stylo og ler høyt.

Stylo er leder for Den polske klubben, en organisasjon som jobber med polsk kulturtilbud og integrasjon av polakker.

Vi snakker om polakker som jobber i det svarte arbeidsmarkedet, med for eksempel renhold, og hun spøker med at det er på mote å ha en egen polakk. Men Stylo synes egentlig ikke situasjonen er morsom. Den polske klubben makter på ingen måte, forteller hun, å håndtere eller engasjere alle de nye polakkene som har kommet til Norge etter EU-utvidelsen.

Polakker er de nye pakistanere. De burde ha krav på integreringstiltak som gjør dem i stand til å klare seg godt i det norske samfunnet.

– Det er en eksplosiv økning. Med alle uregistrerte tipper jeg det er over 100.000 polakker i Norge. De er ikkeeksisterende for det norske samfunnet, enda de befinner seg fysisk i Norge.

– Går det ikke fint for mange av polakkene?

– Jeg er veldig bekymret. Det store problemet er at polakker ikke kan norsk, og ikke har tilgang på gratis norskundervisning. Min høyst private påstand er at polakker er nedprioritert sammenlignet med andre innvandrergrupper.

I dag bor polakker med polakker og er isolerte fra norske forhold, mener hun.

– Beskriver du utviklingen av et parallellsamfunn?

– Ja, et polsk parallellsamfunn. Ikke blant eliten, men en underklasse.

I Stalins mønsterbruk
– Min egen motivasjon for å komme til Norge var at jeg tidlig lærte Norge å kjenne. Da jeg var tenåring, leste jeg det jeg kom over av norsk litteratur, og som kunstner har jeg alltid vært utrolig inspirert av Edvard Munch.

Stylo vokste opp i Kraków i Polen. Familien hennes har alltid vært engasjert i kampen mot kommunismen, og de har tapt mye.

– Jeg er født og oppvokst i Nowa Huta, en bydel i Kraków hvor det i dag bor 200.000. Nowa Huta ble bygget i 1949 fordi Kraków var den eneste byen i Polen som stemte mot kommunismen i folkeavstemningene etter 1945. Byen og den intellektuelle eliten skulle straffes, så man opprettet et sosialt eksperiment, et mønsterbruk for Stalin og hele regimet.

– Mine foreldre måtte jobbe i Nowa Huta, de ble plassert der av makthaverne.

I 1970 flyktet familien til Norge: Mor, far og to små døtre. Men foreldrene ble skilt, moren reiste tilbake til Polen, og faren ble i Norge til sin død i 2001. Edith og søsteren ble med moren tilbake, men reiste til Norge igjen i 1979. De ville ikke finne seg i regimet.

Titten tei sjokedorisei
For vi møtes, sender Stylo meg CV-er og avisutklipp. CV-en er lang og forteller at hun begynte på kunst- og håndverksstudier da hun kom til Norge. Etter det dro hun til New York, på Tisch School of the Arts, og gikk ut med mastergrad i scenografi i 1987.

– Da jeg kom tilbake til Norge fra USA, jobbet jeg som scenograf i NRK, og det gjorde jeg frem til 2001. Det var en fantastisk tid.

Her viser det seg at Stylo har jobbet med det jeg og mange i min generasjon regner som kjernen i den norske kulturarven: Atte Katte Noa, Titten Tei Sjokedorisei, Tur-retur Titten Tei, Schrødingers katt, Ta sjansen, Lille Lørdag, Tore på sporet, Absolutt norsk og mye, mye mer.

– Som høyrekvinne var det ikke uproblematisk i NRK, selv om jeg hadde gode veiledere som også var høyrefolk, forteller hun.

– Jeg ble så oppgitt over at LO prøvde å kapre meg til fagforeningen at jeg begynte i NRKs Funksjonærlag, foreningen for høyrefolkene i NRK.

Skoleringen som tillitsvalgt var gull verdt. Hun lærte om organisasjonsdrift og frivillig engasjement, noe hun ikke hadde fått med seg verken fra Polen eller USA. Og hun ble en svoren høyrekvinne, partimedlem i over 20 år. Nå tar hun dette et skritt videre med en plass på Oslo Høyres bystyreliste til kommunevalget i 2011.

Det må stilles krav
Etter at Stylo flyttet til Norge, var hun engasjert i samarbeidet mellom Polen og Norge, som leder av studentgruppen i Solidaritet Norge-Polen. I regi av Kultura, en polsknorsk kulturforening, var hun i 1982 ansvarlig for den første polske kulturuken i Norge.

Kontinuiteten er tydelig til dagens arbeid i Den polske klubben.

– Det var først den eldre garde som dannet Den polske klubben i 2000. Det var min mors generasjon, pensjonister for lengst og noen til og med migranter til Norge fra krigstiden. De ønsket foredrag, intellektuelle disputter eller litt påfyll fra gamlelandet.

Stylo ble aktiv i klubben i 2005, og i 2007 ble hun valgt til leder. På de årene har det skjedd mye.

– Vi har opplevd en eksplosjon i antall besøkende til arrangementer. I 2010 avholdt vi over 50 arrangementer, alt fra polske kulturdager til St. Hansaften, og det kommer mellom 50 og 100 på hvert av dem. Eller flere, som når vi har konserter på Cosmopolite og i Oslo Konserthus.

Stylo understreker at Den polske klubben står overfor en stor utfordring fordi de skal engasjere leger, kunstnere og intellektuelle sammen med bygningsarbeidere og renholdere.

– Det er en vanskelig balansegang, og vi forsøker å ha et bredt tilbud. Klubben er et møtested blant annet for folk som ikke kan norsk. De har ikke andre arenaer å delta på.

Den polske klubben har selv hatt norskkurs i to år. Nå håper de å starte opp igjen og søker om prosjektstøtte. Stylo mener det er altfor få tilbud om norskkurs.

– I Oslo har Norsk Folkehjelp noen plasser, Reaktorskolen, Den katolske kirken, og noen andre, til sammen rundt 500 gratis plasser i året. Men det er frivillig, oppstykket og med lange ventelister. Tenk: 500 plasser, og flere titalls tusen polakker i Oslo. Det er en vits.

For at polakkene skal lære norsk, mener Stylo det må stilles høyere krav til dem.

«Trafficking»
– Har vi ikke lært noe av historien? utbryter Stylo.

Hun trekker linjer tilbake til bølgen av arbeidsinnvandrere som kom på 70-tallet, som ikke i tilstrekkelig grad ble integrert på det norske arbeidsmarkedet.

– Polakker er de nye pakistanere. Men de jobber hardt, og veldig mange betaler mye skatt. Da burde de ha krav på integreringstiltak som gjør dem i stand til å klare seg godt i det norske samfunnet: Norskundervisning og kunnskap om samfunnet er helt avgjørende.

– Hva blir konsekvensen om vi ikke får til dette?

– I dag er det flere og flere familier hvor hovedbidragsyteren, faren, mister jobben etter at han har fått med kone og barn inn i landet. Da må husholdningen basere seg på støtten han får. Mange husmødre prøver å få jobb, men det er vanskelig. Etter at de for eksempel har vært ute i fødselspermisjon, står de på bar bakke. Uten språkkunnskaper kommer de ikke langt. Da er de ofte prisgitt ulovlige eller useriøse arbeidsformidlere. Mange polske kvinner blir ofre for det jeg i gåseøyne kaller «trafficking». De selger ikke kroppen sin, men arbeidskraften, og jobber for eksempel som renholder selv om de er fullt i stand til å gjøre bedre jobber for høyere lønn. Situasjonen forplanter seg til skoleverket, fordi mange barn faller utenfor skolehverdagen når de ikke har råd til å delta i fritidsaktiviteter eller ferier.

Stylo roser skolen for en formidabel innsats med å integrere barna.

– Det er kanskje den eneste store institusjonen, ved siden av Den katolske kirken, som gjør mye bra for polakkene. Og det lykkes, barna gjør det veldig bra på skolen.

Stylo understreker at også mange voksne er veldig fornøyde med at de kom til Norge.

– Kvinnene kommer av ulike grunner. Noen fant seg kanskje ikke til rette i Polen. Andre har solgt det de eide og håper på en ny og bedre fremtid. Mange har ingenting å vende tilbake til. Flere med andre seksuelle orienteringer enn det som er «korrekt» i Polen, kommer til Norge.

Hun forteller at mange kvinner hopper av dårlige ekteskap og kommer fordi det er vanskelig å skille seg i Polen. Mange av dem klarer seg kanskje best av alle polakker, fordi de er opptatt av å bosette seg på en ordentlig måte og skaffer seg norskkunnskaper fort.

Polsk sivilsamfunn
– Hvis behovet for et miljø og et støtteapparat står så sterkt, hvorfor kan ikke de polske delta på de norske arenaene?

– Jeg er egentlig ikke for et eget polsk sivilsamfunn, repliserer Stylo raskt.

– Hvorfor er det da nødvendig?

– Segregering er veldig feil. Å ha organisasjoner sammen med nordmenn er det eneste riktige. Men det er ett stort problem: Polakker som ikke snakker norsk, klarer ikke annet enn polske arenaer foreløpig.

Stylos mål er en organisasjon á la Solidaritet Norge-Polen på 80-tallet.

– Det var 100.000 medlemmer, bare 5.000 av dem polske, og det var en felles plattform på grunnlag av felles kulturinteresser. Felles interesser har vi nå også.

Den umulige oppgaven
Stylo liker ikke helt sin egen utvikling for tiden.

– Jeg er blitt mer polsk nå. Og jeg liker det ikke. Det fører min personlige utvikling tilbake fordi jeg begynner å delta i provinsiell tankegang. Veldig mange av de nye…

Stylo avbryter seg selv og smiler litt forlegent.

– Det er en annen gruppe som er kommet til Norge nå, ikke sant. Min personlige, intellektuelle utvikling lider under det, og mange polske i Norge opplever det på samme måte.

Likevel føler de en plikt til å bidra.

– Mange i det polske samfunnet og polakker i Norge husker Solidaritet-tiden. Vi vil bidra til en bedre integrering av våre landsmenn, for hvis ikke sklir dette helt ut.

Samtidig føler Stylo et behov for å trekke seg ut nå, etter snart fem år som leder av Den polske klubben. Hun vil trekke seg ut i år, sier hun, fordi hun først og fremst er kulturarbeider. Men det er ikke det at hun tror integrasjonen av polakker vil mislykkes, tvert imot.

– Når man lyktes med Solidaritet, sier hun og ser ut vinduet, som om utfordringene ligger der ute foran henne, og hun peker ut dit som for å få kontroll: – så må man også kunne lykkes med den umulige oppgaven det er å få den enorme migrasjonen av polakker til å fungere.

Teksten er et bearbeidet utdrag fra boken Polakk, som kom på Frekk Forlag 16. mars.

Om Edith Stylo
Kom første gang til Norge i 1970, og flyttet hit endelig i 1979. Har jobbet som scenograf i NRK, blant annet med Atte Katte Noa og Titten Tei. Leder for Den polske klubben, som jobber med polsk kulturtilbud og integrasjon av polakker, siden 2007.

Tilbud til Utrops lesere: Få Polakk til redusert pris, 100 kr (ned fra 129 kr), ved å sende en mail til [email protected] og merke den med ”Polakk – Utrop”.