Foto: Monica Santos Herberg
- Kampsport bidrar til kvinnefrigjøring - 03.11.2016
- Tren kampsport! - 20.06.2016
- Hvorfor må vi ta imam-kritikken i media? - 06.05.2016
Konflikten mellom singalesere og tamiler i Sri-Lanka har pågått i mer enn tyve år.
“Tyfonens Øye” er skrevet av Kjell Kristensen
og Cliff A. Moustache har stått for regien. Stykket hadde
premiere den 5. april på Cafeteatret.
Det er full sal på Nordic Black Theater, og et mangfoldig publikum er samlet for å se stykket når Utrop tar turen et par dager etter premieren.
Sammen med publikum sitter jeg midt på scenen, det er tett og intimt. Første scene åpnes av musikk og klasisk indisk dans – khatakh. Det er dramatisk og dansen leder oss inn i den første scenen. En ung singalesisk desertør blir slengt inn i en fengselscelle der det allerede sitter en eldre tamilsk landsbyleder.
Nordic Black Theater holder liv i sin eksperimentelle scene og er et friskt pust i norsk teater.
– Hva har du gjort? Hva gjør du her? spør tamilen den unge desertøren.
Det er en fiendtlig konfrontasjon, singaleseren svarer aggressivt tilbake.
– Hvorfor spør du meg så masse spørsmål, vil du tyste på meg til fangevokteren?
Så blir vi igjen presentert for et dansenummer.
Dansen i stykket fascinerer og forsterker følelsene som uttrykkes i stykket og gjør stykket dramaturgisk interessant. Uten dette elementet kunne forestillingen fort blitt tam.
Dialogen er til dels kaotisk og preget av avbrytelser. Muligens er det et virkemiddel for å illustrere det uforutsigbare i en krigssituasjon, men det virker likevel forstyrrende.
Moralske dilemmaer
Den gamle landsbylederen bærer samvittigheten i stykket.
– Hva har vi gjort mot hverandre? spør han.
Den unge singaleseren viser sinne og anklager tamilene for å invadere singalersernes område.
– Hadde dere ikke kommet hadde vi sluppet dette, sier han.
– Vi er fritt vilt for alle etter konflikten, sier landsbylederen. Torturen tar aldri slutt, vi må be til høyere makter om fred, småfolk må holde sammen, sier han.
Uansett om kaoset i stykket er tilfeldig eller planlagt, så henger publikum spent med og høydepunktet er når fangene kommer i situasjonen der de må angi hverandre for å sikre sin egen fremtid.
I dette avgjørende øyeblikket kommer medmenneskeligheten frem, vil fangene angi hverandre selv om de vet at anklagene ikke stemmer? Vil uskyldige angi uskyldige og få deres blod på sine hender?
Med terroristene på alle kanter, med grådige brutale ledere og sivile som beskyldes for å støtte terrorismen, skjønner vi hvor komplisert konflikten er og har blitt.
Landsbylederen snakker med moralsk indignasjon om barna i konflikten. Å se livredde småbarn dø, bli skutt, drept og bombet omtaler han som dommens dag.
– Vi er ulike som ild og vann, men samtidig veldig like. Vi er mennesker i en kaotisk situasjon som ønsker frihet og fred. Vi er blitt blinde og fanatiske, vi ser ikke lenger hva vi gjør, men handler i blindt hat, sier han.
Den singalesiske desertøren står overfor et dilemma. Hvis han ikke angir gamlingen, vil han bli fremstilt som en taper og feiging. Hvis han angir den uskyldige gamle mannen, får han ære, men med den gamle mannes blod på sine hender.
I en håpløs konflikt kan selv gode mennesker bli manipulert til å angi uskyldige. Stykket setter menneskeligheten i konflikten på dagsorden. Det er nettopp glimtene av menneskelighet i en umenneskelig situasjon som gjør stykket interessant og som får oss til å reflektere over at menneskeligheten ofte blir glemt i politisk snakk og nyheter fra konfliktområder.
Stykket er slik sett genialt, men jeg hadde forventet mer engasjement fra skuespillerne. Jeg følte ikke lidenskapen i alles stemmer. Stykket byr på vanskelige situasjoner å leve seg inn i for skuespillerne, som jeg mener ikke levde helt opp til alvoret og dramatikken i historien.
Stykket er moderne og kreativt og får et løft med dramaturgiske danseinnslag. Nordic Black Theater holder liv i sin eksperimentelle scene og er et friskt pust i norsk teater.
Dramatikeren Kjell Kristensen har en omfattende karriere bak seg. Han har bodd i Sri Lanka i fem år, og har jobbet mye med både flyktningenes situasjon og freds- og forsoningsproblematikken.
Forestillingen er støttet av Norsk Kulturråd.
Medvirkende:
Biniam Yhidego Khawar “Gomi” Sadiq Ali Djabbary Ahmed Tobasi Dans: Tamilini Sivalingam Musikk: Thiru Ganeshu & Aladin Abbas Scenografi og Visuals: Karen Schønemann Lysdesign og Visuals: Paulucci Araujo Lyd: Ole Jørgen Løvås Produsent: Jarl Solberg PR: Dominic Wilson.
