Foto: Trine Søndergaard
Jeg hadde heller ikke hørt om utstillingen før jeg fikk en e-post fra redaktøren i denne avisen med spørsmål om jeg kunne tenke meg å skrive en anmeldelse. Jeg gikk dit hvor alle går når vi lurer på noe, google, og fant to setninger om utstillingen, godt gjemt mellom mange ord om annen norsk og europeisk kunst på nasjonalgalleriet sine hjemmesider.
Nå er det sikkert mange kunstutstillinger rundt omkring i Oslo vi aldri får vite om. Enten fordi vi ikke vanker i de riktige kretsene, eller at vi ikke oppsøker dem. Men det er jo Nasjonalgalleriet vi snakker om her. Den største og viktigste institusjonen for billedkunst.
Innerst i et hjørne
En tirsdag morgen troppet jeg opp på Nasjonalgalleriet i Oslo sentrum. (Museet er stengt på mandager.) De hadde nettopp åpnet og i det jeg gikk inn kom en vakt ut bærende på et skilt med påskriften ”Vennligst ikke røyk på trappen”. Innenfor døren, i et noe dunkelt lys, ble jeg møtt av en håndfull vakter fra et privat sikkerhetsselskap. Jeg prøvde å se etter en plakat, et skilt, hva som helst som kunne lede meg til den utstillingen jeg var der for å se på. Ingenting.
Disse bildene skulle vært plassert i Karl Johans gate i Oslo sentrum.
Jeg ble nødt til å spørre en av vaktene. Hun fant frem en brosjyre med en plantegning over museets to etasjer. Satte kryss i det nedre venstre hjørne på tegningen som illustrerte andre etasje. Altså så langt inn i museet som det er mulig å komme for en vanlig besøkende. Jeg trasket opp trappene, gjennom seks rom og inn i det syvende, det som kalles prosjektrommet. På veggen hang tegninger av den norske billedkunstneren Adolph Tidemand (1814-1876) og fotografier av den danske fotografen og billedkunstneren Trine Søndergaard (f.1972).
“Tradisjonelle hodeplagg”
Nasjonalgalleriet skriver følgende i en brosjyre om utstillingen: Det hevdes at hodeplagg kan uttrykke vårt indre. Men tildekking av hode og hår har gjennom historien også hatt praktiske funksjoner, som for eksempel beskyttelse mot været. I fotografiene til den danske billedkunstneren Trine Søndergaard (f.1972) vises jenter og kvinner i tradisjonelle hodeplagg og folkedrakter fra Fanø – en liten forblåst øy utenfor vestkysten av Danmark. Her sees blant annet den maskelignende struden, som i dag kun anvendes ved høytider, men som tidligere var et viktig vern mot sol, vind og sand i kvinnenes arbeid ute på jordene.
Det handler altså om hodeplagg. Tidemands nasjonalromantiske tegninger viser jenter og kvinner i norske nasjonaldrakter, alle med hodeplagg i forskjellige former. Sørengaards fotografier viser også jenter og kvinner, i dette tilfelle danske, med hodeplagg i forskjellige former. Struden som nevnes i utdraget fra brosjyren er et hodeplagg som dekker hodet og ansiktet. Det eneste du ser er øynene. Fotografiet av struden er ikke i brosjyren, og jeg undrer hvorfor ikke.
Mange av tegningene til Tidemand har mørk bakgrunn. All oppmerksomhet rettes mot kvinnen som sitter i forgrunnen med folkedrakten på. Det samme gjelder Sørengaards fotografier. Bakgrunnene er grå. Kvinnen med folkedrakten er i fokus. Og en av disse kvinnene dekker hele ansiktet, unntatt øynene.
Provoserer ingen
Jeg vet ikke hva som er Nasjonalgalleriets mål med utstillingen. Men jeg tenker at her var det så store muligheter til å knytte denne utstillingen til debatten om hodeplagg og tildekking i Norge i dag. Kanskje det sier mer om meg enn noe annet, men jeg tenkte umiddelbart at ved siden av struden skulle jeg ha hengt opp et bilde av en kvinne i niqab.
Slik utstillingen er nå, bortgjemt og i liten grad offentlig, er den tannløs. Den provoserer ikke. Den får meg til å tenke litt, ja, men jeg hadde aldri sett den hvis jeg ikke hadde blitt sendt dit. Mulig Nasjonalgalleriet ikke vil provosere, hva vet jeg. Bildene i utstillingen, pluss ett til, skulle vært plassert i Karl Johans gate i Oslo sentrum, hvor folk ferdes, ikke i et lite rom innerst i Nasjonalgalleriet, så hadde kunsten kanskje beveget noen.
