Foto: Flickr
- Lag jollof rice - 27.05.2016
- – Hiv-positive kvinner skjuler sykdommen - 12.06.2012
- Enveisbillett til Stavanger – med hjelp fra mamma - 22.04.2012
Vi var på havet. To dagers ferie med Kiel-ferga. Jeg tenkte: endelig ferie. Frihet fra jobb, stress, ja, det var rett og slett på tide å komme seg vekk. Plutselig kommer den første telefonen, etterfulgt av den andre, og sånn fortsetter det utover kvelden. Det var så brått, så voldsomt. Det var så surrealistisk. Så merkelig. Vi taklet det med bønn og samhold, venner og familie. Da som nå.
Flaks?
Men, det er nå det faller meg inn, at bare timer fra den forferdelige hendelsen løp jeg etter bussen. I høye hæler og festklær. Etter et par timers dansing bestemte vi oss for å ta 37-bussen, som går rett forbi regjeringskvartalet. Herregud, tenk om det hadde skjedd da. Det var det første jeg tenkte. Men, det er verre for dem som faktisk ble rammet. Jeg tenker at det kunne ha skjedd meg, men det gjorde ikke det. Og jeg kan ikke forestille meg hvordan livene deres er i dag. Det å vite at så mange mennesker er borte på grunn av en mann. Det er ubegripelig. Det er sagt mange ganger før, og det hjelper ikke lenger. For meg så er det en så fjern virkelighet som jeg ikke vil være del av. Det er vanskelig å takle. Det må skjermes med noe.
Nye hæler
Jeg merker at jeg er helt den samme som jeg var den 22. juli. Ingenting skal forandre seg. Ønsket er at folk skal være akkurat som før. Jeg vil fortsette å tenke på hælene mine. På shopping og den tilfredse følelsen av å ha handlet et par nye sko, kanskje et par for mye, eller det å kunne tenke på at på slutten av måneden så får jeg lønn og kan bruke det på hva jeg vil. Den følelsen av å vite at man står utenfor fare. Følelsen av at alle menneskene som omgir meg i jakten på den perfekte hælen, er mine medborgere som jeg kan stole på og være fri sammen med. Jeg vil virkelig tenke sånn.
Når jeg går i de nye hælene, skal jeg vrikke ekstra på hoftene, se meg rundt og føle meg guddommelig.
Det har aldri skjedd
Men, så går jeg på trikken og hører snakk om den gale mannen og hvordan alle har forandret seg. Hvordan folk plutselig smiler så mye mer og er hyggeligere mot hverandre. Jeg hører om det på nyhetene, blant mine egne venner, fremmede. Det er kanskje egoistisk og litt trangsynt av meg, men jeg ønsker ikke denne plutselig forandringen, som sikkert ikke vil vare. Jeg vil tenke på de nye kilehælene på Bianco til 599 kroner, som jeg skal kjøpe på slutten av måneden. Når jeg går i de nye hælene, skal jeg vrikke ekstra på hoftene, se meg rundt og føle meg guddommelig. Det enkleste for meg er å tenke at det aldri har skjedd. Det er sånn jeg takler det.
