Foto: Flickr
- Virtuost show i Oslo Konserthus - 08.11.2011
- Å føle som en innvandrer - 22.08.2011
“Hjertet mitt krymper seg hver gang de kaller meg svarting”, kunne min venn Said betro meg en dag i Madrid, hvor jeg gikk på teaterskole.
Jeg forstod betydningen av ordene hans, men jeg hadde aldri selv følt det samme. Jeg respekterte smerten hans, men det vekte ingen følelser hos meg, ingen følelse av urettferdighet.
Smil som hevn
Said oppførte seg aldri som et offer i hverdagen. Derfor ble jeg forbauset over betroelsen. Den frykten som hudfargen hans fremprovoserte hos spanjolene, møtte han uten en mine. Han “hevnet seg” heller ved å være glad, alltid med et vinnende smil, som førte til at flere av våre kvinnelige kolleger falt pladask for ham.
Nå bor jeg i Oslo, og nå er det jeg som er Said. En italiensk venn, en av dem som aldri vil løsrive seg fra arbeidet ved oppvaskbenken, sa, med en ydmyk mine, noe ubegripelig : “Du må akseptere det”.
Fordommer
Akseptere hva? At de er redd meg? At folk rygger unna når jeg avslører at jeg er utlending? Forakten i blikket når jeg uttaler et ord feil? Men se på meg! Jeg er hvit, jeg er blek, dette kan ikke skje meg! Jeg var mammas prins hjemme! Fordommene deres er i ferd med å gjøre meg til en fordomsfylt person.
Jeg tror at menneskeheten har overlevd takket være sosiale ferdigheter.
Når vi tilhører en majoritet, er det vanskelig å føle empati med andre. For å kunne føle empati må man ha opplevd å være del av en minoritet. Jeg kan ikke lenger behandle innvandrere i Spania på samme måte som før. På den annen side, de mest interessante og naturlige menneskene jeg har blitt kjent med i Norge, er personer som har reist i verden, til andre steder enn Kanariøyene.
Primitive impulser
Jeg er selvfølgelig ikke sikker, men jeg tror at menneskeheten har overlevd takket være sosiale ferdigheter, og ikke på grunn av rå kraft. Den første dagen et menneske smilte må ha vært… viktigere enn oppdagelsen av månen.
Vi blir sunnere når vi har god mental hygiene, og når vi lærer å undertrykke primitive impulser og lar være å ydmyker andre.
Jeg kan selvfølgelig ikke garantere at dette er sant ettersom jeg fremdeles står midt oppe i det, dessuten har jeg fremdeles nok med egne kjepphester.
