Foto: Tuva Rosenlund
- Fra Nicaragua til barnevernspedagogikk - 14.06.2015
- – I’m nobody - 06.01.2015
- Fra ord til massemord - 03.08.2014
Etter terrorangrepene 22. juli har det blitt klart for mange at holdninger kan lede til handling. Men hva kan politikere gjøre for å endre folks holdninger? Er det i det hele tatt politikkens oppgave?
Inkluderingsminister Audun Lysbakken innrømmet nylig i et intervju med Utrop at det er vanskelig for politikere å påvirke folks stereotype oppfatninger.
– Det finnes ikke noe politisk tiltak som på en effektiv måte kan avskaffe dårlige holdninger, sier Lysbakken.
Selv om de ytterliggående gruppene er små, har de vist seg å påvirke flere enn det vi har trodd.
Audun Lysbakken, inkluderingssminister
Jeg ble så lei meg og visste ikke hva jeg skulle svare.
Alaa (26), om muslimhets på bussen
Samtidig tar han selvkritikk på at det ikke er gjort nok i arbeidet mot rasisme og hets i Norge.
– Vi har ikke gjort nok for å imøtegå rasistiske ytringer, sier Lysbakken.
Han mener at venstresiden må spørre seg om man i tilstrekkelig grad har tatt til motmæle mot den mest ekstreme muslimhetsen, eller om man har avskrevet den som så ytterliggående at man ikke har tatt den på alvor.
– Selv om de ytterliggående gruppene er små, har de vist seg å påvirke flere enn det vi har trodd, sier Lysbakken.
Lysbakken håper kommunevalgkampen kan bli starten på en bedre integreringsdebatt. Han mener nøkkelen ligger i at venstresiden klarer å komme med tiltak for å møte de faktiske utfordringene med integreringen i Norge.
– Jeg føler at vi tidligere sto alene i denne debatten. Det har vært vanskelig å få ut positive nyheter om integrering og innvandrere, dette tror jeg vil bli lettere nå, sier Lysbakken.
Loven er god nok
En annen politiker som nylig har fremhevet viktigheten av holdninger, er ordfører i Oslo Fabian Stang. I den første valgkampsendingen på NRK etter 22. juli uttalte han seg slik:
– Vi politikere har vært flinke til å sørge for at bussen går i rute. Men vi har faktisk også et ansvar for å påvirke hvordan folk oppfører seg mot hverandre inne på bussen. Dette tror jeg politikerne har vært lite oppmerksomme på.
Til Utrop sier Stang at det ligger et viktig arbeid fremover i å motivere befolkningen til å respektere hverandre.
– Lover og regler har vi allerede, men vi må også ved vår holdning vise at vi ikke aksepterer hverdagrasisme, sier han.
Men Stang nevner ingen konkrete politiske tiltak mot hets og sjikane eller holdningene som fører til dette, utover at det er viktig at vi fortsetter å satse på det frivillige arbeidet rundt i kommunene. Én tydelig oppfordring har han likevel:
– Jeg vil oppfordre alle våre lærere til å legge enda mer vekt på etiske spørsmål, ikke bare matematiske formler, dette håper jeg skolebyråden vil ta tak i, sier Stang.
Lysbakken på sin side har etter 22. juli foreslått to tiltak mot diskriminering, nemlig pliktig innkalling til jobbintervju av kvalifiserte innvandrere som søker på kommunale og statlige stillinger, og muligheten for å ta skjenkebevillingen fra utesteder som driver diskrminering.
Stygge blikk på bussen
En som selv har opplevd hverdagsrasismen, men også dens positive motstykke, er Alaa Mohamed (26). Hun kom til Norge fra Irak da hun var 14. Ifølge henne er det mindre hverdagsrasisme i Norge enn i andre europeiske land.
– Du føler det gjennom blikket. De sier det ikke med ord, men du føler det gjennom øynene deres. At de ikke vil ha deg, at de hater deg. Heldigvis er det sjelden jeg ser dette blikket i Norge, men jeg har opplevd det ofte i Sverige og Tyskland, sier Alaa.
Hun husker en episode spesielt godt, sommeren 2010, da hun hadde vært på klassetur til Hovedøya i Oslofjorden. På bussen på veien hjem begynte en fremmed mann plutselig å snakke stygt om islam og muslimer.
– Jeg ble så lei meg og visste ikke hva jeg skulle svare, sier Alaa.
Men så skjedde noe uventet og gledelig. En annen norsk mann på bussen tok henne og venninnene i forsvar:
– I Norge er det demokrati og frihet, folk kan ha på seg det de vil. Dette er ikke din buss, du skal respektere folk som sitter på bussen og være stille, sa han, minnes Alaa.
– Hvorfor blander du deg inn i dette, du er jo norsk, jeg snakket ikke til deg, hvorfor forsvarer du dem, svarte mannen som hadde kommet med tiraden mot muslimer.
– Jeg respekterer alle, uansett hvor de kommer fra, svarte den andre tilbake.
Alaa forteller at verken hun eller venninnne får frem et ord.
– Vi ble helt stille. Men vi ble alle så glade for det den norske mannen sa, at han var modig nok til å blande seg, sier Alaa.
Muslimhetseren på bussen ble også stille nå. Da bussen kom til Jernbanetorget, gikk han av uten å si noe.
Knuse myter
Fabian Stang mener det er viktig at hver og en av oss slår ned på hverdagsrasisme, muslimhets og sjikanering, hver gang vi ser det.
– Det har vært en likegyldighet hos mange av oss. Nå må holdningen bli at du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, sier Stang.
Minister Audun Lysbakken sier det han er særlig opptatt av, er at det blir tatt et oppgjør med de mange mytene om muslimer som florerer i det norske samfunnet.
– Nå trenger vi å gå konkret løs på disse mytene og ta dem på alvor. På den annen sider må vi ikke være redde for å diskutere temaer som tvangsekteskap, integreringspolitikk, levekår og segregering, men da diskuterer vi det, og ikke islam, sier statsråden.
Hverdagsinkludering
Alaa sier hun har merket en holdningsendring etter 22. juli. For ikke lenge siden da hun skulle ta bussen hjem fra jobben sier en dame ved siden av henne:
– “Du har en veldigt fin kappa”. Jeg kan ikke svensk, men jeg forsto at hun mente den lange drakten jeg hadde på meg. Så spurte hun meg hvor jeg kjøper klærne mine, hun syntes det var så fint stoff og lurte på om det var dyrt, husker Alaa.
– Etterpå spurte hun hvor jeg kom fra. “Irak”, svarte jeg. “Men du er norsk”, sa kvinnen. “Ja, jeg er norsk, jeg er norsk statsborger”, svarte jeg.
– Politikerne kan gjøre mye mer
Politikerne må sørge for at diskrimineringsloven blir mye bedre kjent, og at alle vet hvor de skal henvende seg hvis de blir utsatt for hets, mener Kari Helene Partapuoli i Antirasistisk Senter.
Partapuoli er enig i at rase og hverdagsrasisme er upresise begreper, men hun mener likevel hverdagsrasisme, i form av negative holdninger som som kommer til uttrykk i dagliglivet, er et viktig fenomen.
– Politikerne forvalter et lovverk. Vi har et godt diskrimineringsvern på papiret, men bestemmelsene der kunne brukes mye mer, sier Partapuoli.
Politikerne har påvirkning på lovverket og innflytelse på holdningsarbeidet. Men lovverket mot rasisme og diskriminering bør gjøres bedre kjent og være lettere tilgjengelig, mener hun.
– Mange minoriteter er ukjent med diskrimineringsvernet. Mange vet ikke hvor de skal henvende seg hvis de opplever rasisme.
Partapuoli mener politikerne kunne gjort mye mer. De har vært stille, usannheter har fått stå uimotsagt. Frp har satt agendaen, og det har vært med på å forme holdningene våre. Det bør være politikernes ansvar å ta til orde for at ikke rasistiske ytringer får stå uimotsagt i offentlige debatter, sier Partapuoli.
For eksempel har det blitt laget en handlingsplan for skolene for å bekjempe antisemittisme og rasisme. Den har konkrete tiltak, som ikke er kostbare. Det er også viktig å styrke skolens arbeid.
Det mangler en systematisk evaluering av integreringsarbeidet vårt, hva som virker og ikke, sier Partapuoli.
Når Utrop forteller Partapuoli om tiltakene regjeringen har foreslått etter 22. juli (se faktaboks), er hun ikke imponert.
– Dette er gamle tiltak i ny innpakning, sier hun.
To tiltak fra Lysbakken
Etter 22. juli har regjeringen foreslått to tiltak mot diskriminering. Et av dem er at om det er kvalifiserte søkere til et arbeidsintervju i statlige eller kommunale stillinger, bør minst en kalles inn til intervju.
Det andre tiltaket er kommunen bør følge med på om det foregår rasisme på utesteder. Hvis det gjentatte ganger kan påvises at det noen blir utsatt for rasisme eller diskriminering ved et utested, bør stedet kunne miste skjenkebevilgningen.
