I anledning fastemåneden ramadan inviterte Minotenk muslimer, ikke-muslimer og islamkritikere til iftar – en av de kjæreste tradisjonene i muslimsk trosliv som går ut på å dele et måltid når fasten brytes ved solnedgang. Paranoide hjerner vil kanskje tolke dette initiativet som enda et forsøk på snikislamisering, men det er faktisk en amerikansk president som ga meg ideen om å arrangere et iftarmåltid for mennesker med forskjellig politisk ståsted og livssyn. President Thomas Jefferson arrangerte den første iftaren i det hvite hus allerede i 1805, og det ble en årlig tradisjon i det hvite hus under Bill Clinton, videreført av George W. Bush og nå Barack Obama. Dette vitner om en trygghet på øverste politiske hold i håndtering av mangfold som vi ikke er like gode på her i landet – ennå.
Spise sammen
Konseptet er såre enkelt – man deler et måltid, snakker sammen og opplever et fellesskap. Gjestfrihet er en universell dyd, de historiske og litterære referansepunktene er uendelige. I russisk tradisjon byr man alltid gjesten på brød og salt, et symbol på vennskap. I Bibelen deler Jesus påskemåltidet med sine disipler og slik etableres et av de viktigste ritualene i kristent trosliv. Den kjente muslimske krigeren og fredsstifteren Saladin spiste ofte sammen med sine motstandere.
Fredskontrakt
I Tusen og en natt kan vi lese historien om da Ali Baba inviterte en røver til å spise aftens med ham – og fikk avslag. Etter iherdig insistering fra Ali Baba innrømmet gjesten at selv om han var en røver, var han som alle andre vokst opp i den tro at hadde han delt et måltid med et menneske, kunne en ikke gjøre det noe vondt. Røveren hadde nemlig ikke rent mel i posen, men snarere en dolk gjemt under kjortelen.
Hege Storhaug uttalte til TV2 på spørsmål om hvorfor hun ikke ønsket å delta at: “man feirer ikke ramadan med sine fiender”.
Ingen forsoning fra Storhaug
Når man deler et måltid kan man ikke unngå å se hverandre som mennesker med de samme grunnleggende behovene. Vi kan ikke leve uten mat og heller ikke uten fellesskap. Det man risikerer ved å møtes til dialog over et måltid er nettopp at man må erkjenne denne realiteten og oppføre seg deretter. Hege Storhaug uttalte til TV2 på spørsmål om hvorfor hun ikke ønsket å delta på iftaren at: “man feirer ikke ramadan med sine fiender”. Ramadan er i henhold til den islamske tradisjonen en måned for fred og forsoning, dette er også Storhaug meget klar over, men velger likevel å møte vår utstrakte hånd med en knyttet neve.
Fiendskap til livs
Det er i tillegg veldig trist at hun anser Minotenk og muslimer generelt som sine fiender og det er naturligvis komplisert å gå i dialog med et slikt utgangspunkt. La meg understreke at det er ikke meningsmangfoldet vi vil til livs, men fiendtlig innstilling til medmennesker i samfunnet. Dette gjelder like mye blant muslimer, her kan også skepsisen til andre grupper mennesker være stor og preget av fordommer.
Qureshis avslag
Blant muslimene Minotenk inviterte var interessen for dialog stor, men det må også nevnes at Islam Nets leder Fahad Qureshi avslo invitasjonen. Det handler altså om tillit og det er en vanskelig balansegang mellom å være dialogskapere og samtidig tydelige og meningsbærende stemmer i samfunnsdebatten. Målet må være at vi har tillitt til hverandre som mennesker, toleranse for hverandres standpunkter og vilje til å bygge et fellesskap alle kan føle seg hjemme i.
God stemning
Til tross for laber respons fra de islamkritiske aktørene og krasse avslag fra Christian Tybring-Gjedde og Hege Storhaug ble arrangementet svært vellykket. Audun Lysbakken var æresgjest. Carl I. Hagen var i storslag med muntre replikker til Abid Rajas tale. Til og med Storhaugs makker, Rita Karlsen, dukket uanmeldt opp og så ut til å storkose seg. Ole Jørgen Anfindsen holdt et sterkt personlig innlegg om hvordan tragediene som rammet oss 22/7 ga fornyet selvinnsikt. Slike refleksjoner gir håp. Vi gir ikke opp arbeidet med å samle folk med ulike ståsted til dialog. Koranen sier “Jag bort det vonde med det gode og se den du lever i fiendskap med bli en nær venn” – og før snikislamiseringsalarmen begynner å ringe igjen – neste gang inviterer vi til julemiddag.
