To pakistanere og en blondine

Jeg venter på t-banen på Majorstua i Oslo en søndag morgen. Det ble kanskje litt mye vin dagen før på bursdagsfesten, men jeg fungerer greit nok. Det er en fin dag, litt kaldt, men solen skinner.

På t-banestasjonen står to pakistanske menn i 40- årene, og en blondine på rundt samme alder. Et sjeldent syn, tenker jeg. Tenk at Oslo er blitt så flerkulturell at også første-generasjonsinnvandrere har fått norske venner. Den ene pakistaneren ser mot meg. Kanskje har han lagt merke til at jeg glodde på ham. Han ser litt rart på meg før han snur hodet vekk.

Jeg kan se på ham at han skjuler et eller annet.

Kanskje har de vært ute på byen kvelden før, og så hatt nachspiel, og nå er han redd for å bli avslørt eller noe? Neh… ikke mulig. Muslimer drikker som regel ikke alkohol, og de pakistanske mennene ser ikke ut som party-mennesker heller. Men det er noe som ikke stemmer her.

Jeg kan se på ham at han skjuler et eller annet. Kanskje har han vært utro mot kona og er redd jeg skal kjenne han igjen? Selv om jeg er fra Sri Lanka, er det noen som tror jeg er pakistaner.

Kanskje det er et kjærestepar og hennes venninne? Det er jo ikke umulig det. Eller at Norge er blitt så flerkulturelt at de bare er venner.

T-banen kommer, og jeg finner en plass ved vinduet, det gjør også de pakistanske mennene og kvinnen. De snakker lite med hverandre. Foran meg er det to vestkant-damer i pels. De er godt sminket, har på seg smykker og fine klær. Damene snakker høyt, og ser ut som de er på vei til et eller annet fint arrangement. “Dørene lukkes,” sies det over høytaleren, og t-banen begynner å kjøre mot Nationalteateret.

En av de pakistanske mennene reiser seg og sier høyt og tydelig: “Det er billettkontroll.” Da falt alle brikkene på plass. De var kontrollører ansatt i Ruter.