- En mullah og en stammeleder både med turban og fjær? - 08.03.2012
- Diskriminering, muslimsk trussel og PST-avgang - 02.02.2012
- Ro og kjedsomhet i det politiske landskap? - 05.12.2011
Ord forårsaker verre smerte enn sverd, er et gammelt ordtak. Altså kan ord være farligere enn våpen. Det er fordi smerte fra ord har langvarig virkning. Vi vet fra også historien i Europa at hatefulle handlinger som regel begynner med ord; kategorier, stereotypier, stigmatiseringer som gradvis fører til hat, frykt, terror og død.
Hvis en ideologi har som mål å rettferdiggjøre krenkelser, hat og diskriminering mot visse grupper med bestemte kjennetegn uten å referere til biologi, tro eller livsstil, skjer det ofte gjennom en kategoriseringsprosess mellom vi og dem. Visse uttrykk er ladet med referanser til noe annerledes, noe skummelt og noe en skal frykte, og vekker således sinne hos mange. Denne kodingen gjør det mulig å diskutere grupper av mennesker, å bruke negative begreper, og å mobilisere antipati.
Lang tradisjon
Islam og muslim må sies å ha gått gjennom en slik prosess i Europa. Det eksisterer nå en implisitt forståelse av ordet muslim som undertrykker, ekstremist, terrorist og selvmordsbomber. Det er slående hvordan ulike grupper opp gjennom de siste århundrene har blitt stigmatisert og diskriminert i Europa og Norge fordi de enten er mørke i huden, har en annen gud, annen legning, eller tilhører en annerledes kultur. Det har vært jøder, samer og tatere.
I Norge er produksjon og spredning av islamofobi og muslimfrykt ikke begrenset til smågrupper på ytterste høyre fløy. Like mye har omtalen av muslimer fra enkelte samfunnsforskere, politikere, rikskjendiser, såkalte innvandrereksperter, intellektuelle og journalister foregått med en slik ordbruk at den har banet veien for mistenkeliggjøring. Enkelte har legitimert sine meninger med ytringsfrihet og skjult seg bak såkalt islamkritikk. Men i realiteten har ordbruken i debatter hatt andre intensjoner: Å vekke frykt hos deler av den norske befolkning.
Selv blant opplyste intellektuelle er det nå god tone å snakke om ”du som er muslim…”
Griper om seg
Vi vet at hatets ideologiske begrunnelse og innhold endrer seg, og det sentrale er ringeakten, ikke dens formelle begrunnelse. I hele Europa og i Norge gjør begreper som “jævla muslim” omtrent samme nytte som “nigger” gjorde det i USA for noen tiår siden og “jødejævel” i Tyskland på 30-tallet.
Jeg ser hvordan nasjonal sjåvinisme griper stadig mer om seg, selv i kretser der jeg for noen år siden ville sverget at det var umulig. Selv blant opplyste intellektuelle er det nå god tone å snakke om ”du som er muslim…” Det virker både som en kategoriserende, og som tilskrivning og avgrensning av identitet. Er det noen annen hensikt enn å ha definisjonsmakt over andre?
Mindreverdige
Vi vet fra Europas nære historie at jødene ble gasset i hjel av nazistene, de reisende og romanifolket ble tvangssterilisert av myndighetene i Norge og samene ble nektet å bevare kultur, språk og identitet. Alt dette bare i løpet av 1900-tallet. Mennesker med visse kjennetegn har blitt utsatt for hat, krenkelser og drap, ikke fordi de ble definert som annerledes, men fordi deres annerledeshet gjorde dem til mindreverdige i storsamfunnets øyne.
Vi er alle speilbilder av det samfunnet vi til enhver tid lever i og kan ubevisst begrunne problemstillinger, analyser og forklaringer i termer som forsterker stigmatisering, fobi og frykt. Det er derfor ekstra viktig å være bevisst på at vår språkbruk gjenspeiler våre holdninger til oss selv og omgivelsene våre.
