Vis hva du er god for

Innenfor pedagogikken snakker man ofte om modellering. Læreren modellerer god atferd. Læreren modellerer hvordan en oppgave løses på en god og riktig måte. Men modellering, forstått som å vise og eksemplifisere, er ikke noe bare lærere og pedagoger holder på med. Det er noe vi alle gjør hver eneste dag, hele tiden.

Et annet ord som blir brukt om det samme, er modellæring. Små barn observerer foreldre og aper etter dem. I pedagogikken sier man at vi lærer mest av og og er mest åpne for den betydningsfulle andre («the significant other»). For små barn kan det være foreldre. For ungdom kan det være andre ungdom. Hvem som er den betydningsfulle andre, endrer seg gjennom våre liv.

Vi er alle rollemodeller for noen, enten vi vil det eller ikke. Det høres ut som et forferdelig stort ansvar å bære. Det betyr ikke at vi skal være prektige og feilfrie hele tiden, dog skal vi strebe etter nettopp det målet.

Man skal aldri akseptere diskriminering, men hva gjør man når det skjer? Setter man seg ned og gir opp, eller fortsetter man?

Tre viktige ting
Forleden tok jeg med meg klassen min på besøk til Stortinget. Vi fikk en omvisning, og vi hadde et møte med Akhtar Chaudhry, stortingsrepresentant og fjerde visepresident. Vi snakket om demokrati og om integrering. Chaudhry sa tre ting som både jeg og elevene mine bet oss merke i. Det første var viktigheten av å lære seg språket. Det andre var viktigheten av å bli en deltakende borger av samfunnet. Det tredje var å aldri gi opp strebenen etter å nå sine mål.

Språket er alfa omega for en vellykket integrering i det norske samfunnet. Hvis du ikke behersker norsk, muntlig og skriftlig, så vil du nesten automatisk bli stående utenfor. Det vil være vanskelig å få en jobb. Det vil være vanskelig å kunne studere.

Det handler om å bry seg
Å bli en aktiv deltaker i samfunnet er det andre som er viktig for en vellykket integrering. Det handler om å erkjenne at jeg er en del av dette samfunnet og dette samfunnet er en del av meg. Derfor kan jeg ikke bli sittende passiv uten å bidra til samfunnet. Det er mange måter man kan bidra på. Det handler om å engasjere seg i lokalsamfunnet. Engasjere seg i hva som skjer på skolen hvor barna tilbringer store deler av dagen. Engasjere seg i lokale foreninger av ymse slag. Engasjere seg i politikken, på alle nivåer. Det handler om å bry seg, ikke bare om seg selv og sine egne, men også om naboen. Og så handler det om å jobbe og bidra til felleskassen som vi alle drar nytte av. For å kunne gjøre noe som helst av dette er språk viktig. Har du ikke språk, så er det heller ikke lett å bli en aktiv deltaker i samfunnet.

Aldri gi opp
Det siste var å aldri gi opp. Ja, det finnes diskriminering i Norge. Det finnes folk som ikke får jobb på grunn av sin hudfarge eller hva de heter. Men det essensielle blir hva man gjør når man opplever slikt, for det finnes også kvinner i Norge som ikke får jobb på grunn av sitt kjønn, og det finnes homofile i Norge som ikke får jobb på grunn av sin legning. Hvis man da setter seg ned og sier at det er ingen vits, for jeg får ikke arbeid uansett, da har man meldt seg ut av samfunnet. Min erfaring er at hvis man er flink og står på så får man jobb. Jeg sier ikke at man skal akseptere diskriminering. Det skal man aldri gjøre, men hva gjør man når man opplever det? Setter man seg ned og gir opp, eller fortsetter man?

Til topps
Akhtar Chaudhry en god rollemodell. Han modellerer for mange at hvis man står på, hvis man aldri gir opp, så kan man starte med så å si ingenting og nå helt til topps i samfunnet. Ja, faktisk helt til presidentstolen på Stortinget.

Spørsmålet blir da om man skal sette seg ned og gi opp eller om man skal bestemme seg for å vise folk hva man er god for, litt på trass selvsagt.