Avisen Aften måtte tåle mye kritikk forrige uke etter et oppslag om pakistanere og fysisk aktivitet. Det andre medier, mens også en rekke samfunnsdebattanter, reagerte på, var i første omgang ikke faktagrunnlaget, men måten nyheten om pakistaneres angivelige manglende treningslyst ble presentert på.
På forsiden slo nemlig Aften til med følgende overskrift: «Se, en sporty pakistaner». Utgangspunktet for saken var tall fra Folkehelseinstituttet som tilsynelatende viste at bare fire prosent (!) av norskpakistanere er fysisk aktive.
Etter hvert ble det imidlertid også påpekt at undersøkelsen som saken bygde på, ga et for spinkelt grunnlag til å kunne si noe om norskpakistanere generelt. Tallmaterialet besto av 115 personer, alle menn i alderen 25-60 år, som attpåtil var blitt undersøkt fordi de i utgangspunktet kunne ha behov for mer trening.
Dersom en journalist har avdekket faktiske, graverende forhold, bør ikke den første reaksjonen være å rope ut om gruppetenkning og stigmatisering.
Det er selvsagt synd at Aften slår opp stort noe som viser seg å bygge på et skjevt tallmateriale. Det er (dessverre) et vanlig journalistisk syndrom å lage høytropende overskrifter på basis av tall fra enkeltundersøkelser, og i jakten på et godt oppslag «glemmer» man gjerne undersøkelser som peker i andre retninger. Dette rammer ikke bare minoriteter, men er et problem overalt der journalister tar i bruk statistikk og forskning. Det prinsipielle spørsmålet vi i media må stille oss i denne typen saker, er imidlertid ikke om vi skal viderebringe nyheter som kan slå uheldig ut for enkeltgrupper. Det skal vi. Uten tvil.
Men hvordan skal vi presentere saker som handler om spesielle grupper i samfunnet? Cathrine Sandnes, redaktør i tidsskriftet Samtiden, hevdet i en kommentar ikke lenge etter Aftens nå famøse oppslag at det var avisens mislykkete forsøk på en humoristisk vinkling som var problemet. En «alvorlig sak», nemlig de skadelige helsevirkningene av manglende trening, druknet i en «plump vits», ifølge redaktøren.
Også Utrop har blitt utsatt for kritikk etter å ha brakt oppslag om enkeltgrupper. Men her er det etter vår mening viktig å skille skitt og kanel. Journalistikkens eksistensberettigelse er nettopp å avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Dersom det viser seg at en bestemt gruppe er overrepresentert for eksempel når det gjelder sykdom, kriminalitet eller andre samfunnsrelevante områder, skal vi rapportere om dette. Men, dette må selvsagt skje etter grundig research og med sensitivitet. Det gjør man best ved å nyansere og analysere. Hvem innenfor gruppen er spesielt utsatt? Hva er årsakssammenhengene? Slike spørsmål bør alle seriøse journalister ta på alvor. Ellers risikerer vi å gå i generaliseringsfellen.
Men dersom en journalist har gjort et grundig arbeid og avdekket faktiske, graverende forhold, bør ikke den første reaksjonen være å rope ut om gruppetenkning og stigmatisering. Selvrefleksjon fører til forbedring. Det gjelder oss alle; journalister, politikere, næringsliv – og folk flest.
