Foto: Janet Ohemeng
- Lag jollof rice - 27.05.2016
- – Hiv-positive kvinner skjuler sykdommen - 12.06.2012
- Enveisbillett til Stavanger – med hjelp fra mamma - 22.04.2012
Donya, Yousef og foreldrene kom til Norge for 14 år siden fra Irak. Etter hvert kom også lillesøster Dina (11) og Younes (5). Det er mye de ikke kjenner seg igjen i mye av det som kommer frem om minoritetsfamilienes «problemer» i Norge.
Yousef og Donya, som er de eldste, forteller at de føler seg privilegerte i forhold til andre muslimske familier.
– Vi har familie i Danmark, og de forteller at de har det mye verre i form av sosial kontroll. Kusinen min stopper midt i en samtale dersom det kommer en annen iraker, fordi hun er så redd for at de skal sladre til andre. Det er sykt å tenke på at hun er så redd og ikke kan snakke fritt, sier Donya.
Jeg får ikke ha kjæreste, og det skjønner jeg godt. Hva skal en på min alder med en kjæreste?
Donya, 16
Det hender likevel at 16-åringen må «passe på» for det andre kan komme til å mene, selv om foreldrene hennes er ganske liberale.
– Under et arrangement brukte jeg en gang en ganske kort kjole jeg har, og i ettertid fikk jeg høre av mamma at faren min hadde blitt flau. De ba meg om å ikke gå med den på slike sammenkomster mer. Det er ganske rart at det skal være sånn, men mye er styrt av religion og tradisjoner, sier hun.
Liberal mamma
For mamma Farida Shamari er det viktigste at barna hennes vokser opp i et trygt og velfungerende samfunn.
– Jeg synes det er lettere å oppdra barna her i Norge. Menneskene her er mer forståelsesfulle, de tar mer hensyn, og det er ikke minst fredelig og ikke fare for krig eller uro slik det er i hjemlandet, sier hun.
Selv hadde hun en ganske liberal oppvekst, noe hun tror kan forklare hvorfor også hun og mannen er liberale i oppdragelsen av barna.
– Som barn fikk jeg bevege meg fritt og være med mine venner. Etter hvert som jeg ble eldre, ble det mer begrenset, og jeg måtte holde meg mer hjemme. For meg var dette greit, jeg følte det ikke som noe tvang, men som en selvfølge. Slik var det i de fleste familier, og i min var det ganske liberalt i forhold til andres, sier hun.
Firebarnsmoren mener at det er viktig ikke å tenke på hva andre mener, men gjøre det beste for barna sine og sørge for at de er godt forberedt på voksenlivet. Selv om familien er muslimsk, er det ingenting i veien for at barna skal leve fritt og leve etter det norske samfunnets koder, mener hun.
– Det er viktig at de er fornøyde med egne valg. Dersom de er glade, så overføres det til oss. Det er likevel viktig å gi dem råd og veiledning i valg som kan påvirke fremtiden deres. Når de har blitt eldre, får seg utdannelse, en god jobb og er klare for det, så vil de også ta kloke valg, sier Farida.
Medienes rolle
Også mediene er med på å danne et bilde av minoritetsfamilier som prøver å hindre barna i å bli for norske. Alisa Mujanic har skrevet forskningsrapporten «Kulturkonflikter i samfunnet» om innvandrerungdom. Hun mener journalister ofte glemmer at ikke alle minoritetsfamilier avviser det norske.
– Når vi snakker om minoritetsforeldre, snakker vi om mange grupper, kulturer, og måter å oppdra barn på. Vi må vite hvor problemene ligger, hos hvilke grupper, og hva slags problemer det er snakk om. Da kan vi bedre forstå hvilke forandringer som må til. Vi kjenner for eksempel til problemene med tvangsekteskap, og det er nettopp slike konkrete problemstillinger vi må undersøke og ta fatt i, sier Mujanic.
Får dårlig samvittighet
Hjemme i stua hos familien Shamari forteller Donya at selv om foreldrene ikke er strenge sammenlignet med mange andre, får hun av og til dårlig samvittighet fordi hun gjør eller ønsker å gjøre ting foreldrene ikke ønsker. Selv om hun kan utfordre foreldrene, velger hun i blant å la være, fordi hun vet det sårer dem. Men, én ting er hun streng på:
– Jeg føler skyld når jeg gjør gale ting. Det med hijab er noe som gir meg dårlig samvittighet noen ganger, fordi jeg vet pappa hadde blitt glad hvis jeg brukte det. Men akkurat der er jeg ganske bestemt på at jeg ikke vil, og jeg står på mitt, ler hun.
Yousef mener det kommer an på situasjonen, selv om han også får dårlig samvittighet noen ganger. Han er opptatt av at foreldrene har tillit til dem og gir dem råd fremfor å bestemme for dem.
– Jeg har røykt, stjålet og prøvd snus. Det er ting jeg ikke har lov til, men som jeg har prøvd. Vi er åpne med foreldrene våre og forteller dem slike ting. Selvfølgelig blir de skuffet, men de bruker ikke vold eller blir utagerende. De råder oss heller til å ikke gjøre slike ting, sier han.
Til tross for noen begrensninger føler begge at de er godt integrert i det norske samfunnet, og setter stor på foreldrenes omsorg.
– Jeg får ikke ha kjæreste, og det skjønner jeg godt. Hva skal en på min alder med en kjæreste? Hvis jeg hadde fått det bak ryggen til foreldrene mine, så hadde jeg hatt dårlig samvittighet, sier hun.
Undersak:
– Konge ute, valp hjemme
Rapporten Mellom makt og avmakt, som er skrevet av Anja Bredal ved Institutt for samfunnsforskning (ISF), tar for seg unge minoritetsgutter og hvordan de kan være berørt av tvangsekteskap, ekstrem kontroll og æresrelatert vold. En av guttene som er intervjuet i rapporten, beskriver situasjonen sin slik: «Ute er jeg kongen, hjemme er jeg en valp.»
Psykolog Nadia Ansar, tidligere ansatt i Alternativ mot vold, mener beskrivelsen stemmer godt med måten hun har erfart at noen foreldre velger å oppdra barna på.
– Det er klart at jenter og gutter oppdras ganske forskjellig i en god del ikke-vestlige minoritetsfamilier. Mens jentene oftere blir oppdratt strengt og passes godt på, kan enkelte gutter bli overlatt til seg selv. Det er liksom ikke så farlig om de dummer seg ut i ungdomstiden, æren har en helt annen betydning for jentene, som ofte kan oppleve foreldrene som strengere – spesielt når de kommer i pubertetsalderen, sier hun.
– Står minoritetsungdom mellom en hjemme- og en ute-kultur?
– Ja, helt klart. Dette er jo kjernen i generasjonskonflikter: At ungdom må sjonglere mellom to ganske ulike kulturer i sin hverdag, med ulike sett av forventninger og verdisyn, sier hun.
Psykologen mener en god metode som fungerer for minoritetsforeldrene, er at barna viser dem respekt.
– Hvis man ikke lykkes å imøtekomme minoritetsforeldrene med respekt, og danner gode samarbeidsallianser med dem, kan det føre til at de låser seg enda mer for påvirkning utenfra. Derfor kan det være mye mer gunstig for ungdommen at det investeres i relasjonen med foreldre, sier hun.
