Fortsatt kristen homokamp

Av
Claudio Castello
-
 
Foto: Claudio Castello
Homofilidebatten har den seneste tiden dreid i "islamsk" retning. Vi må imidlertid ikke glemme hva som skjer bokstavelig talt utenfor vår egen husdør.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Navn som Sara Azmeh Rasmussen og Irshad Manji har blitt referansepunkter for alle som vil tilegne seg kunnskap om den dobbelte minoritetsstatusen homo og flerkulturell. Begge har vært med på å heve stemmen og kjempe en viktig kamp. Rasmussen har skapt kontrovers, brent hijaber og blitt spyttet på utenfor en moské i Dublin, mens Manji har gått den teoretiske veien med å argumentere om at det innenfor islamsk teologi finnes mulighet til å tillate modernisering og åpenhet – også for de med en “annerledes” seksualitet.

Kan vi som står utenfor skuddlinjen, skeive teoretikere og aktivistene dette gjelder likevel enes om at dette er en kamp for alle seksuelle minoriteter, uansett navn på gud og farge på hud? Jeg vil si på en måte et “ja”. Homoaksepten ligger på pubertetsstadiet i mange vestlige land, mens man mange andre steder i verden ser på homofili som noe plagsomt som skal ties ihjel og straffes. 

Foregangslandet Norge?
Norge blir av mange sett som foregangslandet fremfor alle. Partnerskapsloven kom i 1993 og seksten år senere en ekteskapslov som sikret kjønnsnøytralt ekteskap. Men selv her finnes det motstandslommer, både i statskirken og i ytterliggående konservative kristne miljøer. 
I den katolske verden er Spania, Belgia og Argentina noen av foregangslandene. Her kan homofile gifte seg og adoptere, og de har lovbeskyttelse mot diskriminering. Felles for disse er at de har en mer kulturell enn religiøs tilknytning til kirken. I land som Italia og Polen, som har mye sterkere bånd til paven og er mer “troende”, er situasjonen med en gang ganske annerledes.
Øst-Europa
Verst er det i mange landene i Øst-Europa. Her utgjør ortodoks kristendom, gjerne i kombinasjon med trangsynte sosialpolitiske holdninger arvet etter flere tiår med kommunistisk diktatur og oppblomstring av høyreekstremisme, en farlig intoleransecocktail. Nylig valgte serbiske myndigheter å avlyse den årlige homoparaden. Paraden i fjor endte i gatekamper mellom politi og ultrareligiøse nasjonalistgrupper. For noen år siden opplevde også Skeiv Ungdoms aktivister på Pride-markering i Riga i Latvia å få en røykbombe kastet mot seg.

Fei også for egen dør
Når islamske institusjoner har et uklart syn på homofili, så er det viktig å trekke dette frem. Men oppmerksomheten vår må også rettes mot de mange retninger, underretninger, kirker og underkirker innenfor kristendommens paraply som utestenger, “kurerer” og i verste fall sier ja til eliminering av homofile på lik linje med prestestyret i Iran.

Oppmerksomheten vår må også rettes mot de mange innenfor kristendommen som utestenger og “kurerer” homofile.

Selv om det er blitt gjort store fremskritt, så er det en stor jobb som gjenstår før en kan si at alle er likestilte. Først og fremst bør man gå inn i arbeidet med et syn om at dette er en kamp om universelle rettigheter: Om retten til å kunne være sammen med den man vil og til å unngå vold, trakassering og diskriminering for livsvalget man har tatt.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER