I denne utgaven skriver Utrop flere saker om homofili. En tilbakevendende tema når homofili diskuteres, er religion. De store verdensreligionene, og da særlig jødedom, kristendom og islam, synes å ha særlig tungt for å akseptere homofili.
Alle disse religionene forstår Guds skaperverk som noe vakkert og ukrenkelig. De fremmer verdier nestekjærlighet og medmenneskelighet. På den annen side har de til felles tanken om synd, og at visse handlinger og livsstiler er syndige. Dette skaper en rekke paradokser, som virker spesielt prekære når vi snakker om homofili.
Vi skal unngå å vikle oss inn i en komplisert teologisk diskusjon på denne plass, men tillater oss å påpeke at vi nå ser en ny tendens til kritisk tenkning blant nordmenn med minoritetsbakgrunn som selv er dypt troende. Modige stemmer utfordrer tradisjonelle forestillinger om hva homoseksualitet er, hva homoseksualitet betyr og hvilke konsekvenser det bør ha for troende å være homoseksuelle. Og disse stemmene kommer innenfra de religiøse miljøene. Det er et godt tegn.
Likevel er det et faktum at religionen ofte brukes for å legitimere negative holdninger til homofili. Her bør religiøse ledere kjenne sin besøkelsestid.
Likevel har flere religiøse miljøer i Norge en lang vei å gå. Homofili fordømmes fremdeles av enkelte relgiøse ledere. Andre grupper begrenser seg til å si at homofil praksis ikke er tillatt. I Norge bør imidlertid alle mennesker føle at de har personlig frihet til å velge sin livspartner all den tid lovverket klart fastslår denne retten.
At det fremdeles knytter seg enorm skam til homofili, er åpenbart. Utrop presenterer i denne utgaven svært urovekkende tall om homofile innvandreres psykiske helse. Tallene er basert på en undersøkelse vi selv har gjennomført. Det er selvsagt ikke religionens skyld alene at situasjonen er så ille som den er. Ofte er fordømmingen av homofile knyttet til spesifikke tradisjoner, som har lite å gjøre med religionene i seg selv, og som snarere kan forklares historisk og kulturelt. Likevel er det et faktum at religionen ofte brukes for å legitimere negative holdninger til homofili. Her bør religiøse ledere kjenne sin besøkelsestid.
Det er lenge siden (2002) det ble gjort forskning på homofile innvandreres psykiske helse og livskvalitet. Utrops tall er basert på et utvalg som dessverre ikke er representativt, i og med at såpass få svarte på vår undersøkelse (77 personer). Undersøkelsen gir likevel en pekepinn på hvordan det er å være ung innvandrerhomo i dag.
Tendensene vi har avdekket, er alarmerende. Det at 67 prosent sliter med større eller mindre psykiske plager og så mange som 30 prosent har forsøkt å ta sitt eget liv, er ganske enkelt tragisk. Dette bør både forskere og politikere se nærmere på. Ressurspersoner i miljøene har også et betydelig ansvar for å skape bevissthet og slå ned på fordømming og trakassering. Gode eksempler fra folk som nyter respekt i sine miljøer vil ofte være av svært stor verdi.
